Olje og fotball
Først på 70-tallet ble jeg hekta på engelsk fotball - foran TV-skjermen hos Ola Mo - en gammel enslig mann som var bygdesnekker, vår lokale frisør og først i Sorperoa med fargefjernsyn. De røde, bølgende og sangglade hordene med fans bak mål, satte seg i minnet som noe uoppnåelig og virkelighetsfjernt – nærmest som en drøm. Det skulle gå nesten 20 år før drømmen ble oppfylt. En dag i 1989 sto jeg sammen med flere sorpegosser midt blant The Kop på Anfield Road. Sammen med kvisete og vinterbleke engelske unggutter fra bakgårdene i Liverpool sang vi for full hals. Vi hadde klart å smugle inn ei flaske med vodka, og i all ærbødighet spanderte vi på de nærmeste korguttene. Flaska forsvant, men den kom tilbake – tom. Bare det at den kom tilbake, ga oss førstereisgutter en følelse av anerkjennelse og tilhørighet. Etter den tid har det blitt mange turer. Gamletribunen og ståplassene er borte, men sangen og stemningen er der. Likeså de vinterbleke fans.
Den store forandringen er et par av lagene våre røde spillere må slite for å ta poeng mot Chelsea og Manchester City. To lag som i alle år nærmest var som ”Walk over” å regne. To lag som har solgt sjela si til en russisk oligark og en arabisk sjeik. Fansen til disse to lagene må ha det vondt. Ikke bare har de gjort seg avhengige av en søplete og hissig oljeindustri. De må også hylle en oligark med en snuskete fortid, og applaudere en sjeik som i de fleste vestlige land ville blitt arrestert for bigami.
Dette har jeg lagt meg på minnet til neste tur. Skulle vi møte ett av disse to lagene, og tape kampen, skal jeg spandere en applaus til motstanderlagets fans – ikke for seieren – men i symapti og medfølelse over at de har havnet så langt ned i oljegørra. Men før den tid, tar jeg en tur til Island for å bade og heie på landslaget til oljenasjonen Norge!
Smalhans
|