Da oppfordringa kom om å søke på den ledige stillinga som prest for Sødorp og Kvikne sogn, måtte vinstrakaren tenke seg om. Skulle han slå seg til ro og fortsette prestegjerningen på stedet han har vokst opp på?

– Hva var det som fikk deg til å søke på denne jobben?

– Jeg fikk mange støtteerklæringer fra lokalbefolkningen. Jeg har døtrene mine her, og foreldre som begynner å dra på årene. Det er også her jeg hører til. Jeg er jo vokst opp midt i Nedregate på Vinstra. Det føles riktig å komme hjem, etter at jeg har reist mye og jobba mye rundt om i landet de siste årene.

– Er det som at du nå har landa?

– Ja, du kan godt si det sånn. Jeg har med meg en voldsom erfaring og ballast fra de siste årene. Jeg føler jeg står støtt nå når jeg skal slå meg til ro på Vinstra.

– Hva har du med deg av erfaringer?

– Mye. Da jeg var ferdig utdanna i diakoni og som prest, begynte jeg først som diakon i ytre Sogn. Så dro jeg til Nes på Romerike og jobba som prosti- og sognediakon. Videre gikk ferden til Båtsfjord i Finmark, i stilling som sogneprest. Siste stoppested har vært Bodø, der jeg var prostiprest og fengselsprest. Så fikk jeg telefon fra Forsvaret med spørsmål om jeg ville bli feltprest ved Andøya flystasjon og Bodø flystasjon. Der jobber jeg også nå.

– Nærmest en reisende med det glade budskap, altså?

– Jeg har på en måte blitt styrt rundt. Jeg har tatt de utfordringene jeg har fått. Det har også gitt meg en trygghet. Jeg har vært borti mye, både av det som er grusomt og det som er godt.

– Hva er dine styrker som prest?

– Både som prest og som privatperson er jeg nok mild, men bestemt. Jeg er romslig og folkelig. Så står jeg for det jeg tror på, jeg vil være troverdig.

– Med erfaring fra land og strand, hva er det du trives best med?

– Jeg har spesialisert meg som fengselsprest, noe jeg synes er veldig interessant. Det er krevende og givende på en gang. Jeg har jobbet med de tyngste kriminelle som finnes, og med store kriser og katastrofer. Der vet jeg at jeg er god også. Jeg liker å hjelpe folk og få de opp igjen fra grøftekanten. Slik har jeg alltid vært.

– Og nå er det dølene du skal stå til tjeneste for?

– Ja, og jeg kjenner jo både folket og folkelynnet godt. Det lå nok litt i bakhodet ei stund, at det kanskje ikke bare er enkelt å komme hjem. Men de tankene er borte nå. Jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger.

– Døler er vel ikke kjent for å være de ivrigste kirkegjengerne?

– Nei, det er ikke lett noe sted, det, å fylle kirkene til gudstjeneste søndager klokka 11. Jeg ønsker å prøve å trekke flere til kirka. Kanskje på litt nye måter. Jeg er åpen for å arrangere gudstjenestene på en annen måte.

– Det må du fortelle om ...

– Jeg opplevde blant annet en gudstjeneste i Saltstrømmen som var lagt opp som en trekkspillgudstjeneste. Det var smekkfull kirke den søndagen. Jeg tror det er fint å variere og legge opp gudstjenestene med en ny annen vri innimellom.

– Blir det «enklere» å finne vegen til kirka da, kanskje?

– Dørstokken inn til kirka vil jeg gjerne senke. Det er ikke noe farlig og ikke noe rart med å gå dit. Ellers tror jeg det er mer religiøsitet og kristendom blant folk enn den som vises i kirka. Jeg gleder meg til å begynne i jobben.