Slik ble åpningen av årets rypejakt for 14 år gamle Martin Fjellseth Bosåen. Sammen med far Jens, klassekameraten Kristoffer og den korthårede vorsteheren Kero på fire år, dannet de jaktlaget. Snaufjellet inn på Sødorpfjellet skulle saumfares og mange mil skulle tilbakelegges i løpet av de to første jaktdagene. Ryktet ville ha det til at det var lite med rype, så mye av jaktresultatet ville stå og falle på vorsteheren Kero - en tysk, stående fuglehund.

– Når vi slipper tyskeren så finner vi nok rypa, uttalte far Jens med en optimistisk tone - som viste seg å slå an.

GPS: Jens følger Keros bevegelser i terrenget via GPS.

Mye rovfugl

Takseringsresultatet foran årets rypejakt, tilsa få rypekull, men ganske mange enslige fugler i dette området. Det kan tyde på at årets store antall av rovfugler har forsynt seg grovt av både egg og kyllinger. Men allerede etter en halvtimes jakt på fredag ettermiddag har Kero teften av rypa. Rett ved et tett viukjørr har han snuta høyt hevet, bakbeina stive og dirrende og rompa står rak som en kvist - han har stand på rypa.

Martin rigger seg til, og det går ikke mange sekundene før et kull på fem ryper tar til vingene snaue 15 meter fra hund og jeger. Martin har tydeligvis lært fra timene på leirduebanen under jaktprøven - den ytterste rypa møter en blyskur og tar bakken mens en liten sky av dun daler ned i skjul. Kero er på plass og apporterer rypa til en ung jeger full med adrenalin.

- Jæggu e trefte. På fyste skuddet te og med. Detta va spennandes det - takk Kero, sier Martin og klapper og koser med Kero som gjorde jaktopplevelsen mulig. Ett skudd, en rype og dagskvota er fylt.

Jaktkamerater: Far Jens, sønn og førstegangsjeger Martin, og Martins klassekamerat Kristoffer som er nesteårsjeger.

Lang jaktdag

Jaktdag nummer to møter oss med strålende solskinn og akuratt passe vind til at Kero kan få snusen av rypa. Vi skal ut på en sjutimers lang gåtur i kjørr, lyng og kratt.

– Egentlig så liker jeg ikke å gå tur i det hele tatt, men det blir noe helt annet når du går på jakt. Dette er spennende hele tida og du må alltid være på hugget for å følge med hunden og det som rører seg i terrenget. Det er viktig å ha oveblikket så du vet hvor og når du kan skyte, sier Martin som underveis diskuterer mye jakt og våpen med klassekameraten Kristoffer som skal ta jegerprøven neste år. Over oss henger et ørnepar, og vi har sett ei jordugle, to tårnfalker og ravn og kråke - ingen rype.

Plutselig, høyt oppi Vaglfjell, virker det som om Kero har nok en stand. Men ingenting skjer før vi hører lyden av ”kakling” bak en haug. Ikke fra rypa, men fra fire kvinnfolk på tur. Kero snur snuta motsatt veg og stikker ned i en trang dal - vekk i fra levenet.

Mest sannsynlig var det ikke jegere, men sannheten er at det blir flere og flere kvinnelige jegere. De siste fem årene har antallet mannlige jegere økt med 6 prosent mens antallet kvinnelige jegere har økt med 21 prosent. Kvinnene utgjør nå 13,6 prosent av de som er registrert som jegere, og hver fjerde person som tar jegerprøven er kvinne. Det viser ferske tall fra Norges jeger- og fiskerforbund.

Og en bedre kjønnsbalanse blant jegerne, virker nok positivt inn. Aldri før har jegerne hatt så stor tillit i befolkningen som nå. Hele 86 prosent av de spurte i Natur- og Miljøbarometeret til TNS-Gallup har svært eller ganske god tiltro til at jakt i Norge utøves på en human og forsvarlig måte. Det er «all time high» i den siste treårsperioden som er målt.

Foreviges: Fangsten foreviges av far - mor vil ha bildemelding.

Rypa trykker

Nede i den trange dalen mellom reinslav og bratte knauser, krysser Kero fram og tilbake. Nok en gang inntar han gårsdagens kjente positur som forteller alle i jakltaget at rypa er bare noen meter unna. Vi hører ekte rypekakling, men rypa trykker og vil ikke lette - ikke før Martin gir kommandoen til Kero. Sju ryper tar til vingene bort og vekk i fra jeger og hund. Den lengst til venstre faller i bakken tiendelen etter at det smeller i fra hagla til Martin. – At det går an, sier far - både begistret og stolt, som seg hør og bør, når både familiens hund og ynste sønn gjør nøyaktig det de har lært.

Dermed var dagskvoten igjen fylt, og vi finner fram stormkjøkkenet for å spise egg og stekt flesk. Ingenting smaker bedre enn et lunchmåltid oppunder en fjellknaus. I det fjerne ser vi hytta.

- GPS-en viser at Kero snart har løpt fire mil, sier Jens, og ingen i jaktlaget klager over at vi tobeinte har en stubb å gå tilbake.

Jens følger Keros bevegelser i terrenget via GPS. Foto: Tor Larsen
Far Jens, sønn og førstegangsjeger Martin, og Martins klassekamerat Kristoffer som er nesteårsjeger. Foto: Tor Larsen
Mat: Med stormkjøkken ute i det fri, kan det kokkes de lekreste retter.
Fangsten foreviges av far - mor vil ha bildemelding. Foto: Tor Larsen
Ung stolt jeger med sin første rype som falt på første skuddet - Kero er like stolt. Foto: Tor Larsen