Konserten har fått navnet «Innunder jul». Fredag 1. desember skal både profesjonelle og lokale musikere bidra på konsert i Ringebu stavkirke, før det fortsetter dagen etter i Sør-Fron kirke og avsluttes 3. desember i Dombås kirke. I Ringebu ble konserten tidlig utsolgt.
– Det er helt fantastisk. Responsen har vært overveldende, sier Kari.
Innsamling på Facebook
Vi møter henne hjemme i Ringebu, sammen med mannen Frode Myrvang og dattera Sunniva. De siste ukene har de registrert at initiativet deres har blitt møtt av en enorm positivitet. Billettene selger, men også på Facebook har bidragene til Kreftforeningen strømmet inn.
– Folk har delt arrangementet, og hver like og kommentar har betydd penger, som de har vippsa over på kontoen. Dette engasjerer, men det er vel nettopp fordi kreft rammer oss alle, det gjelder så mange av oss. For vår del var dette bakteppet for å arrangere konserten, forteller Frode. Kreftforeninga opplyser til Dølen at så langt har det kommet inn 40 000 kroner på Vipps, i tillegg til midler på gavekonto.
Hverdagen snudd opp-ned
Det var i februar at Kari fikk beskjeden om at hun hadde kreft i bekkenet. Tirsdag var den energiske og spreke 47-åringen ute på ski.
– Jeg kjente smerter i bekkenet, og tok kontakt med lege og sa at her er det noe som er galt. To dager etter var jeg til undersøkelse med slanger og styr, forteller hun. For det som først ble betegna som en verkebyll, viste seg å være en kreftkul.
– Etter operasjonen våkna jeg opp med utlagt tarm og kreftdiagnose, forteller hun.
Fra da ble hverdagen snudd opp-ned.
– Jeg har faktisk ikke hatt noen form for depresjon. Jeg velger å være positiv og tenke at akkurat nå var det min tur, og slik er det. En kan ikke gå rundt å bekymre seg. Dette skal jeg klare, jeg skal vinne. Og klarer jeg det ikke, ja, så ble det da ikke slik, sier hun. Direkte og ærlig. Realistisk.
– Kari er slik, skyter Frode inn.
– Etter operasjoner og behandlinger er hun raskt oppe igjen, pynter seg og har på seg kjolen, smiler han.
Vært på innsida
Men på tross av en ukuelig optimisme, er hverdagen hennes prega av sjukdommen. Kari driver frisørsalongen Hårstuggu i Ringebu, men på grunn av cellegiftbehandling, er hun sjukmeldt. Kari er midt i sin andre runde med behandling.
– Jeg får så vonde ben av cellegiften. Blir veldig sliten, sover en del, og har nærmest en influensalignende følelse i kroppen. Da blir det vanskelig å jobbe. For meg er det et mål å komme så raskt tilbake i jobb som mulig. Det betyr mye for meg, forteller hun.
Tilbake til kirkekonserten. Arrangementet som betyr mye for hele familien Odlo Myrvang.
Det starta med vennskapet mellom Kari og visesanger Anne Vada, og Vox Vaala, koret Frode synger, sitt samarbeid med musikerne Iver Kleive og Sigmund Groven.
– Sida koret ikke hadde anledning til å ha noe samarbeid i år, kom tanken om å få til noe likevel. Raskt fikk vi ideen til å gjøre noe for Kreftforeningen. Kari spurte Anne Vada om hun ville bli med. Så ville vi også ha med noen av de dyktige lokale artistene våre. Randi Marie Steig, Kari Hanne Rudrud og Johhny Lønning, og de profesjonelle, svarte alle ja med en gang, sier Frode.
– Jeg har vært på innsida, sett hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg har sett enormt flinke leger og sjukepleiere. Men jeg har også sett hvor travelt de har det, sier Kari, som er spesielt opptatt av at det trengs penger til forskning.
– Hadde Kari fått denne diagnosen for fem år sida, hadde de ikke operert henne. Det viser hvor viktig det er med forskning. De gjør enorme framskritt hele vegen, sier Frode.
Viktig å være åpen
Helt sida Kari fikk diagnosen, har familien valgt å være åpne om situasjonen, spille med åpne kort, både overfor venner og innad i familien. Ikke minst overfor barna er dette viktig, mener Kari.
– Det blir mange tanker, og barna lurer på om vi forteller hele sannheten, sier hun.
Sunniva på 18 år nikker.
– Vi tenker på at kanskje vil mamma og pappa skjerme oss. At de holder noe tilbake. Det er vanskelig å vite helt. Derfor er det viktig for oss at vi prater mye sammen, sier hun. Da mamma ble sjuk, satt hun og broren Ole Torstein alene igjen hjemme. De hadde skolen å ta vare på.
– Det kunne ikke bli for mange telefoner og meldinger. Vi ville jo helst være der, sier Sunniva.
– For meg er det naturlig å være helt åpen. Dette rammer alle. Hvorfor skal en skjule ting, sier Kari.
Setter pris på initiativet
Nettopp forskning er et svært viktig område for Kreftforeningen. De er den største ikke-kommersielle bidragsyter til kreftforskning i Norge.
– Hvert år deler vi ut om lag 200 millioner kroner til ulike forskningsprosjekter. Målet er å bidra til at flere skal overleve kreft, og at færre skal få senskader av kreftbehandlingen, sier distriktssjef i Kreftforeningen i Oppland og Hedmark, Berit Jevnaker. Kreftforeningen har liten statlig støtte, forteller hun, og er avhengig av slike initiativ som Kari og Frode har tatt.
– Det er uvurderlig for at vi skal bidra til at flere overlever, færre får senskader av kreftbehandlingen, at flere kan drive aktiviteter som bidrar til bedre livskvalitet for de som er berørt av kreft. Kreftforeningen setter utrolig stor pris på initiativet, og lover å forvalte pengene som samles inn, på en god måte, sier Jevnaker.
Rådgiver i Kreftforeningen, Siv Stafsnes-Gregersen, skal delta på konserten i Sør-Fron kirke.
– Det gleder jeg meg til! Vi kjenner godt til artistene, og dette kommer til å bli en flott kveld, det er jeg helt sikker på, sier hun.
Skryter av Lillehammer
Familien Odlo Myrvang er takknemlige for at Kreftforeningen viser slik interesse for arrangementet.
– Og den støtta vi har fått gjennom lokalt næringsliv er helt uvurderlig, sier Frode.
– Og venner stiller opp. Noen skal bake kake til artistene, andre blir med og ordner med billetter. Etter som jeg har jobba som frisør i mange år, har jeg et stort kontaktnett, også fra tida mi på Lillehammer. Mange tar turen til konsertene, forteller Kari.
Ekteparet Odlo Myrvang har begge sterke meninger om sjukehusstrukturen i distriktet. De har gjort sine erfaringer.
– Her er vi faktisk veldig uenige, sier Kari.
– Jeg er i mot for store sjukehus. På Lillehammer blir du sett, der vet de hvem du er. Det blir en mye mer personlig kontakt, enn på for eksempel Radiumhospitalet, sier Kari, som understreker at hun har fått god behandling uansett hvor hun har vært.
– Men jeg har lyst til å trekke fram Lillehammer. Der er de helt enestående, sier Kari.
Små mål
Frode er mer for store enheter, og ser fordelen med større miljø.
– På mindre sjukehus er en så sårbar. Er én lege borte og er én sjuk, er det få til å ta over. Større miljø gir også bedre rom for diskusjoner blant legene der og da, mener han.
Om de er uenige om lokalisering av sjukehus, er paret enige om hva som er viktig for en pasient og for familien.
– Tryggheten er helt essensiell, og at det forskes videre, slik at flere får muligheten til å bli friske, legger hun til.
Latteren sitter løst hos trekløveret i sofaen. Hundene Tuva og Zara vil helst sitte på fanget. Zara gjemmer snuten i Sunnivas armkrok, fornærma over at hun ikke får gnage mer på beinet sitt.
– Vi er så glade for at vi fikk til denne konserten. Det er noe å se fram til, et lyspunkt i hverdagen, sier Frode
Kari er akkurat nå midt i cellegiftbehandling. I desember er hun ferdig. Hva som blir resultatet, vet de ikke.
– Vi vet ikke hvordan behandlinga virker. Etter jeg er ferdig, blir det flere undersøkelser, sier hun.
– Jeg setter meg små mål undervegs. Det første er å avslutte behandlinga. Slik sett blir julekonserten både en avslutning og en begynnelse for meg, smiler hun.
Intervjuet var publisert første gangen 27. oktober.