Det er kunstneren Anna Widèn som stiller ut i Prosjektrom3 førstkommende og neste helg. Hun har blitt invitert til å dokumentere og kommentere sitt eget kunstnerskap for å gi innsikt i en arbeidsprosess, og beskrive kunstnerens tilnærming til natur og sted - og styrke kommunikasjon og forståelse mellom kunstner og publikum.
Vegskille sluttkonferanse torsdag: – Også negativ omtale kan gje positiv effekt Anne-Marte Kolbjørnshus frå komite for opplæring og kultur hadde sett Nytt på nytt førre fredag, og konstaterte da ho opna sluttkonferansen for Vegskilleprosjektet, at NRK-programmet hadde fått med seg noko av essensen i Vegskilleprosjektet.
Kunst og formidling
At utstillingen kommer rett i fanget på den riksdekkende kunstdebatten omkring kunstverket i Kvam, er en tilfeldighet. Og både Widèn og Huse påpeker at dette er kunst som er totalt adskilt i fra hverandre både i form, prosess og innhold.
– Det er to år siden jeg inviterte og satte datoen for denne utstillingen og kunstsamtalen med Widèn. Og vår fokus, både i samtale og kunstformidling, vil helt og holdent handle om Widens kunst og kunstneriske prosesser, påpeker Huse.
Fjerner kunstverket av sikkerhetsmessige årsaker Hærverk og dårlig sikring er årsaken.
Det offentlige rom
Widèns kunstutstiling i Prosjektrom3 viser kunst der naturen er det offentlige rom. Kunst som forholder seg direkte til stedet der den lages, også kalt land-art, kunst i natur, eller også desentralisert kunst, står sterkt i Oppland. Utstillingen «HÄNDELSER» er et dokumentarisk prosjekt som beskriver ulike verk og praksis i Anna Widéns kunstnerskap.
Utstillingen viser også eksempler på hvordan kunst i offentlig rom kan være mer enn rene utsmykninger, og bidra til stedsutvikling. De siste 35 årene har det oppstått mange slike prosjekter i regionen, og Anna Widén er et av flere eksempler på at denne praksisen har rotfeste blant kunstnere i Oppland.
Nedbrytbar kunst
Widèn bruker nedbrytbare elementer fra naturen i sin kunst plassert i naturen.
– Kunstverket kan være sammensatt av gamle trepinner, granbar og greiner, for å nevne noe. Det hele gjennomgår en prosess der det brytes ned i en naturlig prosess, eller det løser seg opp grunnet andre påvirkninger fra naturen. Og denne nedbrytningsprosessen, er også en del av kunstverkets historie og formidling, forteller Widèn.
Hun er som Huse lite interessert i å debattere skjebnen og omstendighetene til kunstverket i det offentlige rom i Kvam.
– Jeg har opplevd hærverk på min kunst i naturen, og det gjør vondt, sier hun.
