– Dette har vært som en berg- og dalbane. I ene øyeblikket tenker jeg at jeg bare får gi opp og innfinne meg med situasjonen, men i andre øyeblikket vil jeg kjempe for det jeg føler er riktig. Det kan ikke være slik at en arbeidsgiver bare kan slutte å legge til rette for de som har helseplager, slik at de kan stå i jobb, sier Mona Lien.

Vi møter henne hjemme i Kvam. Framfor seg har hun en stor bunke med papirer. Det har nemlig vært en lang prosess med møter og med involverte parter, sida Lien havna i en ufrivillig sak med sin arbeidsgiver, Sør-Fron kommune.

Fikk tilrettelagt arbeid

Mona Lien har alltid slitt med hofteproblemer. Fra 1997 var hun ansatt ved Sørheim, i fast stilling på dag og kveld. I 2012 klarte hun imidlertid ikke mer, og ble sjukmeldt.

– Jeg fikk påvist kronisk betennelse i muskelfestet i begge hoftene, samtidig som det ble oppdaga en feilstilling i beina mine. Fysioterapeut og lege var inne i bildet, og konklusjonen ble at jeg ikke kunne tåle å gå for mye inne på harde, flate gulv, forteller Lien. I samråd med hun som var sjef for hjemmesjukepleien, ble løsningen for Mona å jobbe i 50 prosent stilling kun på natt, med arbeid ute på bygda og inne på boligene. Slik ville hun slippe harde gulv på avdelingene, og i stedet jobbe på variert underlag. Hun ble erklært 50 prosent ufør.

– I 2015 gikk jeg ned fra 100 prosent stilling, til 50 prosent fast stilling på natt. Dette fungerte helt perfekt for meg. Sida da har jeg ikke vært borte en dag fra jobb på grunn av hoftene, forteller hun.

Kobla inn bedrftshelsetjenesten

Men i september 2016 kom beskjeden: Et nytt system skulle innføres, der alle nattevaktene skulle rullere på arbeidssted, også å være inne på avdelinga.

– Dette gjelder vel ikke meg, for jeg har jo allerede et tilrettelagt arbeid, tenkte jeg, forteller Lien.

Men plutselig fikk hun beskjed av kolleger at hun også var satt opp på rulleringsvakt.

– Både kollegaene mine og jeg trodde det var gjort en feil. Men så skjedde det igjen og igjen. På medarbeidersamtale fikk jeg det bekrefta. Jo, da, dette måtte jeg være med på også, sier Lien. Så ble hun kalt inn til møte, med avdelingsleder, tjenesteleder, med hovedtillitsvalgt i Fagforbundet, og en representant fra NAV på Lillehammer.

– Lederne på Sørheim holdt på sitt. Jeg skulle rullere slik som de andre. De påsto at om jeg skulle få fortsette som før, ville det medføre mye bytting. Møtet førte ikke noe sted, og vi ble enige om å koble inn Bedriftshelsetjenesten for å kartlegge. Blant annet ville de sjekke om arbeidsbelastningen inne var større enn ute, forteller Lien, som syntes dette var helt greit, sjøl om hun følte at hun ikke ble trodd.

– Jeg følte de mistenkte meg for å ikke ville være inne. Det har aldri vært arbeidsbelastningen som har vært mitt problem, med det å gå masse på hardt og flatt gulv. Når jeg er ute og inne på boligene, er det variert underlag, sier Lien, som også reagerte på et forslag om at hun kunne få sparkesykkel.

– Da måtte jeg bare le, sier hun.

Gikk med på å prøve

Til tross for at både lege og fysioterapeut har dokumentert og beskrevet Liens plager, settes det nå i gang et omfattende arbeid med å ta en arbeidsplassvurdering. Som arbeidstaker har Lien en medvirkningsplikt, og derfor tar hun etter hvert på seg vakt inne, for å prøve.

– Jeg har vært inne på avdelinga før, så jeg vet det er hardt for meg. Før vakta tok jeg smertestillende, jeg gruvde meg skikkelig. Jeg visste at jeg ville trenge både to og tre dager på å komme meg igjen, forteller hun. Kollegaene avdarte henne også.

– De to siste vaktene fikk jeg bytta. Jeg kunne ikke prøve mer, slik at jeg risikerte å bli dårlig, sier hun. Neste forslag ble å tilby omplassering til arbeid ved omsorgsboligene på Listadhaugen, der det forøvrig ikke var ledige stillinger.

– Dette ville ellers bli et helt annet arbeid, med mye mer stillesitting, som heller ikke er bra for meg, sier Lien.

Av hensyn til andre ansatte

Arbeidstilsynet kobles senere inn i saken. De reagerte blant annet på at ikke lege og fysioterapeut hadde vært involvert i arbeidsplassvurderinga. De kontakter kommunen, og ber om en redegjørelse.

– Jeg ble så letta da, og tenkte at nå ville de se hvor urimelig dette er, forteller hun. Sjokket ble derfor stort da Arbeidstilsynet henla saken, etter at de hadde fått svar fra Sør-Fron kommune. I svarbrevet skrev de at vektige grunner for at Lien ikke kunne få tilrettelegging, var med hensyn til beredskap ved brann, fordi de mener det er viktig at alle ansatte kjenner til hele natt-tjenestens arbeidsområde. En annen grunn var hensynet til de andre ansatte, fordi det var andre også som trengte variasjon i arbeidet. En tredje grunn var at det ville gå ut over den fleksibiliteten og variasjonen for å opprettholde beredskapen, som arbeidsgiver hadde behov for.

– De hevder at jeg vil bli en belastning for kollegaene mine. Det dreier seg om fire vakter i løpet av seks uker som andre må ta for meg. Når det gjelder brann, så var jeg den som en gang oppdaga og varsla fra om et branntilløp. Bergunnelsene som kommunen brukte i svaret til Arbeidstilsynet, henger ikke på greip, mener Lien.

Var langt nede

Det hører også med til historien at kollegaene hennes skrev brev til kommunen, der de hevda at de ønska at Lien skulle få tilrettelagt arbeidstid, og at det ikke ville gå ut over dem.

– En kollega ville også være med på et møte, fordi hun mente at de andre ansatte også møtte høres. Hun ble avvist da hun møtte opp, forteller Lien.

Dølen har fått innsyn i alle dokumet og møtereferat i saken.

– I juni var jeg langt nede, jeg hadde gitt helt opp og måtte sjukmelde meg. Den 13.juli ble jeg så innkalt til møte på Sørheim, med tjenesteleder og med kommunalsjef Anne Holsbrekken. De spør meg om jeg har skrevet jobbsøknad, for der etter å spørre om hvor lenge jeg skal være sjukmeldt. Beskjeden jeg fikk var at det ble satt inn vikar for meg, og at vikariatet ble langvarig. Dette på grunn av at jeg ikke hadde noe å komme tilbake til, som jeg fungerte i, påsto de. De mente at NAV fikk komme på banen og skaffe meg nytt arbeid. Jeg gråt hele vegen hjem til Kvam etter det møtet, forteller hun.

20 års arbeidsinnsats

Lien kom så inn under NAV, og endte opp i arbeidsutprøving på Sundheim, der hun var ute med nattevaktene.

– For meg fungerte det så godt, og jeg fikk bare gode tilbakemeldinger. Dette ble et vendepunkt for meg, og jeg tenkte at en advokat burde se på saken. Jeg vet at kommunen har styringsrett, men jeg mener at den bør brukes til det beste for alle, slik at flest mulig kan stå i arbeid, ikke til å skvise noen ut. Jeg kan ikke med min beste godvilje se at jeg med min tilrettelagte arbeidstid vil bli en belastning for kolleagene mine. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gå videre med dette, om det var slik. Jeg kan heller ikke se på noe vis at det vil gå ut over beredskapen. Jeg føler meg dolka i ryggen, rett og slett. I stedet for at jeg kunne stå i min 50 prosent stilling, med den enkle tilrettelegginga, har jeg kommet inn under NAV og blitt en som bruker av folks skattepenger. Etter 20 års arbeidsinnsats for Sør-Fron kommune, hadde jeg trodd at jeg verdt mer, sier Lien.

– Synes merkelig

Advokat Hans Mikkel Herberg bekrefter at han har saken til Lien på bordet. Han har sendt brev til kommunen, som han har fått svar på, i tillegg til at han har tatt saken til Likestilling- og diskrimineringsforbundet.

– Etter diskriminierings- og tilgjengelighetsloven §26, er det særskilt krav til tilrettelegging av hennes stilling som omsorgsarbeider med redusert arbeidsevne. På vegne av Mona Lien synes det merkelig at det ikke er mulig å tilrettelegge for henne. Det er for lett å skylde på helse, miljø og sikkerhet, og fleksibilitet ved fravær, for å nevne noe. De kravene har vært der tidligere også, sier Herberg. Han viser til at Lien kjenner til de andre avdelingene, hun har varslet om brann ved sjukehjemmet, og Herberg mener også at Arbeidstilsynet i sin vurdering, ikke har tatt hensyn til alle fakta i saken.

– De har ikke vurdert ut i fra tilrettelegging i arbeidsmiljøloven. De ansatte har kommet med uttale som angir at det går fint å tilrettelegge for Mona. Det må også legges vekt på at hun har fungert godt i stillingen, med tilretteleggingstiltak fra 2012, sier Herberg.

IA-bedrift

Sør-Fron kommune er en IA-bedrift (Inkluderende arbeidsliv). Herberg mener dette forplikter.

– Det overordna målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet og å styrke jobbnærveret, samt at en skal forebygge og redusere sykefraværet og hindre utstøting og frafall i arbeidslivet. Delmål to i IA-avtalen er å hindre frafall og øke sysselsetting for de med redusert funksjonsevne, sier Herberg.

Advokaten avventer nå at ombudet skal ta stiling til saken. Så kan den eventuelt klages videre til diskriminerings- og likestillingsnemnda.

– Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatning- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning, avgjøres av domstolene, forklarer han.

Herberg mener at Sør-Fron ikke har vært særlig fleksible.

– Hvilket samfunn får vi om de som trenger tilrettelegging ikke kan jobbe? Det er antatt  at de som er med i IA-avtalen ikke har flere plikter enn selskaper som ikke er med i IA-avtalen. Slipper arbeidsgiver unna dette her, kan en stille spørsmål om denne delen av IA-avtalen er illusorisk, sier Herberg.

Vurderindssak

Bård Hjorth, tilsynsleder i Arbeidstilsynet Indre Østland, har vært involvert i saken omkring Liens situasjon.

Han ønsker ikke å uttale seg om denne saken konkret, men uttaler seg på generelt grunnlag.

– Styringsretten til en kommune er ulovsfesta, så det er en vurderingssak hvor langt den kan gå. Vi har ikke mange saker om dette til behandling. Det kan tyde på at den sjukmeldte og arbeidsgiver som regel finner en løsning. Vi blir så og si aldri kontakta av arbeidsgivere med spørsmål om hvor langt de skal strekke seg i sånne saker, sier Hjort.

Får Arbeidstilsynet en henvendelse, etterspør de hvorfor arbeidsgiver ikke tilrettelegger.

– Vi får en begrunnelse, og så er det vår jobb å vurdere denne opp mot lovverket. Vi skal være nøytrale og ikke fremme interesse for noen av partene, sier Hjorth.

– Kommer det nye momenter til i saken, kan en fremme den på nytt, legger han til.

Ser at det har vært tøft

To av Liens nærmeste arbeidskolleger, Bodil Solli og Jorunn Nygård, bekrefter hennes historie. De venter fortsatt på svar fra kommunen, på brevet de sendte 26. juli, der de ga Lien sin fulle støtte.

– Når en sender et brev, forventer en å få svar, sier Nygård.

Hun og Solli mener at kommunen burde være tjent med å ha folket i arbeid så lenge som mulig.

– Det er vi to som må bytte vakter med Mona, for at hun skal få tilrettelagt arbeidstid. Det er ikke noe problem for oss. Det dreier seg om fire vakter på seks uker. To på oss hver. Det er ikke noe problem, sier de til Dølen. De synes det er trist å se en god kollega bli behandla slik.

– Jeg ser at det har vært tøft for henne. Dette er å sparke unna noen føttene. For meg virker det som en prinsippsak fra kommunens side, mener Solli.

– Rulleringsordinga vi har vil fungere like godt om Mona slipper å være inne på avdelinga. Å ta vaktene for henne, slik at hun kan få beholde jobben sin, det gjør jeg mer enn gjerne, sier Nygård.

Utfordrende

Kommunalsjef Anne Holsbrekken svarer Dølen på mail, at dette er et forhold hun ikke kan uttale seg om, eller kommentere ytterligere overfor media eller andre utenforstående.

Men hun sender Sør-Fron kommune sin handlingsplan for IA, for perioden 2014-2018. I denne står det beskrevet organisering og partnenes forpliktelser i IA-arbeidet. Ett av punktene i  planen er å beholde arbeidstakere med redusert funksjonsevne. «Sør-Fron kommune legger vekt på at egne ansatte med redusert arbeidsevne skal kunne holde fram i hele eller deler av stillingen sin. Det er utfordrende å legge til rette for ulike livsfaser og individuelle behov», står det blant annet.

Sør-Fron kommunes IA-plan skal revideres i 2018.

Det har vært tungt å kjenne på at ikke Sør-Fron kommune har bruk for henne i arbeid lenger, til tross for at hun fint kan jobbe i halv stilling. - Det er lite tilrettelegging som skal til, sier hun. Foto: Tone Sidsel Sanden
Sørheim omsorgssenter har vært Mona Liens arbeidssted i 20 år. Foto: Tor Larsen/arkiv