– De som syns jeg er en dust hører jeg sikkert ikke fra, hehe!

Latter fyller det lille kontoret i ungdomshuset i Kåja på Vinstra. I bakgrunnen durer en støvsuger. Erik Tøftestuen, ungdomskonsulent i Nord-Fron, forteller om noe av det han engasjerer seg mest i, nemlig ungdommer.

– Her har du hele spekteret. Det er en ekstremt spennende periode de befinner seg i, det er formative år så det gjelder, veldig intenst.

Ville ikke bli på Vinstra

33-åringen trådte sine barnesko på Vinstra, som yngstemann i en søskenflokk på tre. I likhet med mange av ungdommene som i dag vokser opp i samme kommune, hang han på «klubben» som den gang holdt hus i Folkets Hus. Der fikk han mulighet til å utfolde seg innen flere ulike aktiviteter, sjøl om utvalget har endret seg med årene som har gått.

– Jeg tilbrakte mye tid på klubben på Folkets Hus. Jeg lærte å redigere film, jobba frivillig i en radiostasjon, var på kino, med på revy og mer til.

Den unge Erik var «prega av kultur», han interesserte seg spesielt for film, og peila seg inn på musikklinja på videregående, livet var greit. Men det var én ting han virkelig ikke likte.

– Det var ikke noe ungdomsopprør, men da jeg sjøl var ungdom hadde jeg ingen tanker om å bo i Nord-Fron, det var en møkkaplass. Men nå ser jeg selvfølgelig annerledes på det. Ikke bare er det hyggelig å jobbe her, men jeg tror ungdommer har mange flere muligheter nå.

Kontorarbeid: Kontordøra står alltid åpen for de som ønsker å ta en prat.

Tilfeldighetene ledet an

Tilfeldighetene ville det til at han nesten ti år seinere skulle flytte tilbake til nettopp Vinstra. Mens han studerte kulturprosjektledelse på Lillehammer, ble han kontakta av Ingebjørg Teigmoen Bergum, som i dag er sjefen hans, og spurt om han kunne tenke seg å være med på å starte opp et ungdomsklubbtilbud i Nord-Fron.

– Det hørtes spennende ut og jeg tenkte det kunne være en fin ting å drive med ved siden av studiene, sier han i dag.

Det er nå ti år siden tilbudet åpna. Mens Erik fullførte studiet, var en annen inne for å drive klubben. Men så var det dette med tilfeldigheter da.

– Han sa tilfeldigvis opp omtrent samtidig som jeg var ferdig på skolen. Så da fikk jeg tilbud om å komme tilbake til Vinstra for å jobbe som ungdomskonsulent. Jeg tenkte at det kunne jeg sikkert gjøre en periode, før jeg gjorde noe annet.

Latteren fyller igjen kontoret.

– Kunne ikke tenke meg noe annet

«Noe annet» ble halvannet års permisjon der han jobba i et produksjonsselskap i Oslo og på en skole, i tillegg til å reise. Å oppleve nye steder er noe av det morsomste han gjør, ifølge han sjøl.

I 2012 kom han tilbake til hjemstedet, denne gangen med ambisjoner om å bli værende.

– Jeg glad for at jeg tok permisjon, men jeg er også glad for at jeg kom tilbake.

Da han startet på studiet, hadde han ikke sett for seg å ende i en slik jobb, men etter praksis i kulturavdelinga i fylkeskommunen, begynte han å skjønne at det å jobbe med offentlig kulturforvaltning ikke var så verst.

– Mange av klassekameratene mine jobber i mer typiske jobber innen festivaler, på museer og filmbransjen. Men jeg kunne ikke tenkt meg å holde på med noe annet enn dette.

Utenfor vinduene laver store snøfiller ned. Fotballbanen er gjemt under et hvitt, tynnvevd teppe. Inne er det stille før stormen, om noen få timer fylles rommene med lyd og tenåringenes pulserende energi.

– Flinkere enn foreldrene på nettvett

– Jeg pleier å si at jeg er glad for å være ungdomsarbeider for dagens ungdom. Og ikke på 50-/60-tallet, ikke at jeg levde da, men jeg har inntrykk av at det var villere. Dagens ungdom er pliktoppfyllende, de trener mer, er mer forsiktige i settinger vi gjerne vil de skal være forsiktige, sier han.

Men fraværet av mer tradisjonelle problemer betyr ikke at det bare er fryd og gammen å vokse opp i dag.

– Sosiale medier og eget sjølbilde er utfordringer, mange sliter med å ikke føle seg bra nok. Den fantes ikke da jeg gikk på ungdomsskolen, i likhet med digital mobbing. Men på mange vis syns jeg ungdommene er mye bedre på nettvett enn de voksne, noe vi ser eksempler på litt for ofte, dessverre, sier Erik og rister på hodet.

– Jeg tror ungdommene er mer bevisste i forhold til det de gjør sjøl. En merker at holdninger, både gode og litt mindre gode, kommer fra et sted. Og om de blir utfordra på de holdningene, så har de egentlig ikke noe godt svar og det tror jeg tidvis handler om at det er holdninger som kommer fra hjemmet.

Kultur en viktig del av livet

Erik har så lenge han kan huske vært interessert i kultur, med film som hovedinteresse.

– Samme hvor jeg skulle bo, var det nesten et krav at det måtte være en kino der. Da er det litt spesielt å plutselig skulle være avdelingsleder for en kino (og litt ironisk at han aldri har gått så lite på kino som nå).

For i tillegg til ungdomsarbeidet, som blant annet inkluderer Kåja Camp og ungdomsrådet, har han overordnet ansvar for kinoen og frivilligarbeidet i kommunen. Det er alt annet enn en A4-jobb.

– Det er ingen 8–4-jobb, det varierer veldig. Jeg tror alle som jobber innen ungdoms- og kulturarbeid må være fleksible. Om du absolutt skal stemple ut halv fire, da sliter du, hehe!

Telefoner og meldinger kommer uansett om det er kveld eller helg. Men Erik lever godt med det.

– Det er helt greit, jeg er glad for at de vil snakke med oss.

Skal være konsekvente

Han berømmer til stadighet andres gode egenskaper, men som den gudbrandsdølen han er, sitter han ikke klar med en presentasjon over sine egne.

– Eh, tja. Jeg er vel kanskje humoristisk. Og sosial, jeg trives jo med å omgås med folk.

Han vrir seg i kontorstolen, drar på det.

– I klubbsammenheng syns sikkert noen at jeg er streng, men vi er opptatte av å være konsekvente her.

Han tar det ikke tungt at noen syns han kan være litt kjip.

–Nylig var kollega Simen (Skoe, red.anm.) etter en ungdom, som sa til ham at «du er snart like kjeisam som Erik». Det syns vi var morsomt!

Erik har ingen planer om å skifte beite med det første.

– Så lenge jeg trives, vil jeg jobbe med dette. Enkelt og greit, jeg har ingen framdriftsplan for livet mitt eller noe sånt.

Kontorarbeid: Kontordøra står alltid åpen for de som ønsker å ta en prat. Foto: Silje Josten Lien
Engasjert: Erik Tøftestuen er glad i jobben sin, sjøl om det tidvis kan være slitsomt. – Jeg lærer så mye av ungdommene, sier han. Foto: Silje Josten Lien