Dølen fikk et sterkt møte med Rønningen før han skulle treffe sine egne, slektninger og kjente fra Ringebu, i Ringebu bibliotek forrige uke. Anledningen var hans kritikerroste bok Hode i klemme som kom i fjor høst. Jon hadde takket ja til invitasjonen fra biblioteket, som sto som arrangør sammen med Ringebu Libris og G-Sport Ringebu.

- Takla det ikke

– Jeg klarte ikke omstillinga da karrieren plutselig var over etter OL i 1996. Jeg visste ikke hva et normalt liv var etter å ha levd i en idrettsboble i nærmere 20 år. Jeg takla det rett og slett ikke. Før jeg visste hva depresjon egentlig var, så havna jeg der sjøl. Alt jeg klarte å si til kona mi var at jeg var deppa, sier en avslappet og oppriktig Jon Rønningen på et bakrom på Ringebu bibliotek.

Blikket er direkte, smilet er på lur, gode historier likeså. Men alvoret er ikke langt unna. Han vet at han har en lidelse. Han vet at han kan få tilbakefall.

Trening på fjellet

Hans far Per reiste fra bygda før Jon ble født, men han har alltid hatt sterke røtter til farens hjemsted. Familiens hytte ikke langt fra Jønnhalt mellom Ringebu og Venabygdsfjellet ble flittig brukt i mange år. Ikke minst som treningssted. For med en far som var mildt sagt dedikert innen brytesporten, la Jon og bror Lars igjen litervis med svette oppe på fjellet.

Jon forteller historien om da de murte steingjerde rundt hytta, en helvetes jobb, ifølge 55-åringen. Store og tunge kampesteiner ble brutt opp. Lars var da 13 år, Jon 16.

– Lars fikk fryktelig vondt i ryggen av alle de tunge løfta, og fatter’n bestemte seg for å kjøre ham til en mirakelmann i Grong i Nord-Trøndelag. Jeg skulle på et internasjonalt brytestevne, og var da avhengig av en legeattest. Fattern's ordre var klar: Jon, mens vi er i Grong må du løpe til Fåvang og hente den attesten. Og slik ble det. Nokså mange kilometer, smiler Jon.

OL i Seoul: Jon Rønningen (i blå drakt) i aksjon. Han kaster japaneren Atsu Ji Miyahara og vinner gull. Foto: Inge Gjellesvik / NTB / Scanpix

- Forut for sin tid

Farens treningsregime var beinhardt. Og han var ofte ikke helt på talefot med landslagets trenere. Men i ettertid ser Jon at uten farens iver hadde han aldri blitt olympisk mester.

– Vi hadde våre krangler, og det vanket ofte juling dersom vi ikke gjorde som fatter’n sa. Men han var en utrolig trener, forut for sin tid. Han brukte treningsmetoder som ingen hadde tenkt på før. Det herdet meg og Lars, og gjorde oss til topp internasjonale brytere, sier Jon.

Faren er i dag 84 år, og fortsatt trener han fast på treningsstudio.

Sjelden gullvinner

Jons meritter er velkjente. Han er en av få nordmenn som står med to gull fra sommer-OL, i tillegg til både EM- og VM-gull. Og det i en så stor verdensidrett som bryting. Vi spør om hva han husker av de to OL-finalene, og spesielt den siste i 1992, da han avgjorde kampen i løpet av de siste sju sekundene.

– Jeg har vanskeligheter med å huske slike store kamper, du var jo på en måte i en boble. Men jeg husker jeg var dypt konsentrert, det var en av mine store egenskaper. Da russeren ble dømt ned med sju sekunder igjen, og jeg lå under 0-1, måtte jeg jobbe med meg sjøl. Jeg prøvde å sette meg inn i hans situasjon. Han er sikkert redd, tenkte jeg. Og han kunne jo få et lite drypp, hehe. I alle fall fikk jeg festet grepet, og klarte å rulle ham, nok til å vinne 2-1. Men feiringa og banketten husker jeg lite av. Det var liksom bare ett eneste sus, en røre.

I klemme: Programleder Hans Dalberg fikk demonstrert brytegrepet «hode i klemme» av Jon. Foto: Ole Magnus Røen

Ville ikke leve

Jon Rønningen husker ikke så mye fra 2000-tallet, heller. Etter mange år med nerver og angst, depresjon og pillemisbruk, toppet det seg en sommerdag i 2001. En hyggelig familieutflukt med eks-kona Gry og deres to sønner, som da var fire og seks år gamle, endte med at Jon kjørte i grøfta og ble arrestert. Slik beskriver han hendelsen i boka: «Jeg satt i baksetet på politibilen og gjentok om og om igjen at nå orket jeg ikke å leve lenger, nå måtte jeg ta livet mitt.»

Det gikk nesten så langt. Jon var bare minutter, kanskje sekunder, fra å ta sitt eget liv. En overdose var kjøpt og betalt på «plata» i Oslo. Han hadde betalt en fyr til å hjelpe seg å sette skuddet. Skuddet som ville befri ham for hans personlige helvete.

– Jeg hadde tatt beslutningen. Jeg ville ikke leve lenger. Men plutselig slo en tanke ned i hodet mitt. Jeg skulle jo på bading med mine to sønner dagen etter. Jeg kunne ikke svikte de enda en gang. Så jeg heiv alt jeg hadde, dopet og pengene, og bare løp fra stedet.

- Kjenner symptomene

For Jon var det en lettelse å endelig få en diagnose, forteller han over kaffekoppen. Og diagnosen fikk han ikke før han flyttet til Mehamn i slutten av 2010. Her bor han fortsatt sammen med sin samboer Linda. Gode, snille Linda, som på mange måter reddet meg, som Jon sier.

Etter en lang utredning fikk han diagnosen «dyp, tilbakevendende depresjon», i tillegg til angst. Etter langvarig nedtrapping av medisiner, ser Jon lyst på livet. Men han vet at tilbakefallene ligger og lurer.

– Jeg hadde ett i forrige uke. Men nå kjenner jeg symptomene, og jeg vet hvordan jeg skal håndtere det.

Svimte av i badstua

Møtet mellom Jon Rønningen og Hans Dalberg i biblioteket ble gripende, interessant og morsomt. Mellom de alvorlige historiene viste også den tidligere bryteren en god fortellerevne når morsomme historier skulle fortelles. Vi tar så gjerne med et par til slutt.

Under OL i 1988 ble Jon plukket ut til dopingkontroll, rett før han skulle til innveiing. Han hadde sin egen rutine ved slike kontroller. Først løping, så et lengre opphold i badstua. En representant fra IOC tok jobben sin som observatør temmelig alvorlig.

– Han prøvde å følge meg noen runder under løpinga, i dress og pensko. Etterpå skulle han absolutt være med i badstua, fortsatt i dress og pensko. Det endte med at han besvimte i badstua!

Stolt: Jon Rønningen er stolt av boka han har skrevet. Foto: Ole Magnus Røen
Jon Rønningen (i blå drakt) i aksjon. Han kaster japaneren Atsu Ji Miyahara og vinner gull. Foto: Inge Gjellesvik / NTB / Scanpix
Programleder Hans Dalberg fikk demonstrert brytegrepet «hode i klemme» av Jon. Foto: Ole Magnus Røen
Jon Rønningen er stolt av boka han har skrevet. Foto: Ole Magnus Røen