Geitekjøtt er jo mest spist i verden. Det gjelder å få folk til å anerkjenne geit og skjønne at det er en stor ressurs, sier Øyvind Krogsveen, mens han klør ei geit under haka. Sammen med kona Ragnhild har han drevet med geit i baksida i Fåvang i tretti år, før skibakkene og hytteeldoradoet rett ved var et faktum.
Garden ligger et godt stykke opp i lia, men likevel ikke mer enn 400 meter over havet. Like fullt, perfekte omgivelser for dyra som tar seg fram de fleste steder for egen maskin.
Økt fare for smitte
I disse dager er det ekstra travelt inne i fjøset, for på nyåret er det duka for kjeing. Så langt har rundt 200 killinger meldt sin ankomst, fortsatt står ei rekke drektige geiter og venter i fjøset. Det er også sauedrift på garden, men de fleste dyrene står i et annet fjøs. Det var et avgjørende grep for å kunne holde det antallet geiter som går her i dag, forteller Øyvind.
Killingene går sammen med mødrene sine noen dager etter fødselen, før de skilles fra hverandre. Å la de gå sammen lenger er utfordrende av flere årsaker: Det ville bli kaotisk, med over 200 killinger som beveget seg rundt, mjølkeproduksjonen ville kunne reduseres og, kanskje aller viktigst, faren for smitte øke. Killingene skiller ikke på spenene til mor og de andre geitene.
Større fokus på kjekjøtt
Kunnskapsnivået rundt geitehold er variabelt, noe Ragnhild har opplevd flere ganger.
– Det kom en gang noen bort til meg da vi var på setra og spurte om dette var noe jeg gjorde for moro skyld. Da spurte jeg vedkommende om han jobba for moro skyld sjøl. Han ble nå litt paff, hehe! Det er tydelig at en del ikke vet hva det går ut på, forteller hun.
For rundt et år siden ble kjekjøtt plutselig en del av nyhetsbildet, da Forbrukerinspektørene på NRK rettet oppmerksomheten mot kasting av mat og at rundt 30 000 bukkekillinger ble slått i hjel rett etter de var født. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Om dyrene ble foret opp i noen måneder og så slaktet, ville det på landsbasis utgjøre om lag 200 tonn ekstra kjekjøtt.
– Vi får antakelig 270 kje, det er en enorm mengde å slå i hjel. Det er vel 300 geitebruk i Norge, så det er klart det blir store mengder til sammen, sier Øyvind.
I tråd med fjorårets jordbruksavtale, skal kje over 3,5 kilo (slaktevekt) utløse et tilskudd på 300 kroner per dyr. Tilskuddsordninger er helt nødvendige for å hindre at store mengder mat går tapt, forteller geitebonden.
– Vi har mulighet til å fôre opp killinger for slakt, som følge av økte utbetalinger. Ellers er det ikke i nærheten av å lønne seg for oss. En driver ikke gard for å bli rik, men det må gå rundt.
Fjerna stram smak på mjølk
Ei geit med framtredende bass, kaller på oppmerksomheten. Like bak følger to til, alle med grønne halsbånd, tegnet på at de har kjea og nå er mjølkeprodusenter igjen.
Mange forbinder nok geitemjølk med stram smak, som var et problem før. Men etter at geiterasen Fransk alpin ble tatt inn i avl, er ikke dette realiteten lenger.
– Det har endra seg mye. Varen var ikke god, den var sterk og stram og nå er det helt borte. Forventningene henger nok like fullt igjen, spesielt blant de eldre, men jeg håper den yngre garde virkelig kan få opp øynene for produktene, sier Øyvind.
Sjøl om kjekjøttet har fått litt mer oppmerksomhet i løpet av de siste årene, produseres det fortsatt lite sammenligna med de andre husdyra. Men i takt med en økende interesse for mat, har det blitt vanlig å se i disken hos velassorterte butikkutsalg.
– Butikker på Oslo vest, i Mathallen og lignende selger kje ut til 250 kroner kiloen, pris spiller ingen rolle, forteller Øyvind.
Han forventer ikke lignende tilstander over alt, men har trua på at kje kan bli mer populært.
– Ressurser som allerede finnes
– Jeg tror det er realistisk, både når det gjelder mjølk og kjøtt. Det er klart vi blir små, vi leverer vel én til to prosent av kumjølkleveransen. Vi er fullstendig avhengige av samvirket, med Tine og Nortura i spissen. Det er så mye arbeid å skulle begynne å selge nisjeprodukter. Du må leie inn folk og da går det ikke i pluss. Men det er bra folk prøver!
Småfebonden er opptatt av at de ressursene som allerede finnes, tas i bruk i større grad enn nå.
– Det skulle fulgt med en beskrivelse med kjøttet av hvordan det er produsert. Her er jo mjølka hovedproduksjonen, men du får med to kje per geit. De er livskraftige og kan etter to måneder gi 10-15 kilo topp kjøtt, om de ikke slås i hjel med en gang, i stedet for å for eksempel produsere kylling på kraftfor.
Det mekrer ivrig inne i fjøset idet døra åpnes opp. På alle kanter titter nysgjerrige øyne på deg, det kjempes om oppmerksomheten, geiter er sosiale dyr. De er de fødte kultivatorer av kulturlandskapet. For der andre beitedyr spiser mindre vekster, «rydder» geitene opp i det meste de kommer over. I tillegg ferdes de rundt i terrenget uten store problemer.
Til matproduksjon
Ei overdimensjonert «tåteflaske», påkobla maskinen som blander ut mjølkeerstatning, sikrer stadig tilgang på mat for de små killingene. Flere av dem tygger iherdig ved fôrbrettet, det gjelder å venne seg til en litt annen kost.
Omtrent 60 av årets killinger vil bli med videre, ut på fjellbeite i tre måneder og inn i produksjonen sammen med geitene. Bukkene produserer ikke mjølk, og vil, av åpenbare årsaker, ikke være aktuelle å beholde på linje med geitekillingene.
I en annen del av fjøset står dyrene som om ei stund skal sendes til slakt. Lite veit de om hva som venter. Killingene spretter og hopper rundt, på hverandre, mot veggen og i løse lufta. En liten bukk skriker ut, før han tester styrke mot en annen.
I et hjørne ligger et par døsige killinger nærmest oppå hverandre, i ferd med å sovne. Brått løper de to duellantene forbi og sparker borti. Freden er brutt.