– Lysta er der, men vi er ikke sikre på om tida er inne, ennå. Vi er begge friske og raske, og det er voldsomt mange tanker og vurderinger både for og imot, sier Sølvi og Gudmund.
Bor i høyden
Sølvi og Gudmund bor slik mange gjør på Vinstra – litt oppe i høyden og dermed bratt ned til sentrum, butikker og offentlige funksjoner. De bygde hus i Øvre Vinstra i 1970 på romslig tomt i enden av en veg. Tilkomstvegen bygde de sjøl, og huset tegnet de sjøl. Og opp igjennom de snart 50 åra siden den gang, har de bygd på og bygd om for å gjøre hjemmet så praktisk og koselig som mulig.
Furuskogen foran huset ble tynnet ut, og utsikten til Feforkampen og Kongslikampen åpenbarte seg. Gudmund ryddet attpåtil et eget råk ned den bratte lia mot sentrum.
– Nå har jeg bygd på et rekkverk der også, så det tar bare knappe ti minutter å gå ned til sentrum. Men det er sjølsagt bratt, og tida nærmer seg naturlig nok da det blir for bratt både opp og ned for oss, sier Gudmund.
Barn og barnebarn
Men det er heller ikke bare å flytte ut fra et hjem og et hus etter bortimot 50 år. Minnene om barnas oppvekst sitter i veggene og huset er fylt med arvegods som har stor affeksjonsverdi.
– Hva får vi plass til i en mindre leilighet; hva skal vi selge, hva skal vi gi bort, og får vi plass til barnebarna i en liten sentrumsleilighet, er noe av det Sølvi spør seg når Dølen er på besøk. Og dattera Silje med tre barnebarn er på besøk denne vinterferiedagen. De er opptatt med å bygge snøhule og hjelper til med å måke snø fra garasjetaket.
– Snømåking, gressklipping og mangt og meget av husarbeidet, er jo slike tjenester som kan kjøpes om vi velger å bo her så lenge som mulig, så det kan løses. Jeg frykter mest av alt rastløsheten, tilføyer Gudmund. Han er litt som Emil i Lønneberget – avhengig av å ha en snekkerbod å "gjemme" seg i.
– Om jeg ikke får tid og rom til å kunne holde på med ett eller annet, så frykter jeg at tida vil bli lang. Det å gjøre noe med hendene, å fikse ting, har alltid vært en viktig trivselsfaktor i livet mitt, påpeker Gudmund, som opprinnelig kommer ifra gard oppi Skjåk. Kona Sølvi vokste opp i Lom.
– Vi har vurdert å flytte til leilighet på Lillehammer, med tanke på nærhet til barn og barnebarn og et større kulturtilbud, men vi er nå blitt frøninger da. Så vi blir nok på Vinstra.
Aldrende befolkning
Nå er Vinstras boligbygging opp igjennom åra styrt dit hen at de fleste er avhengige av bil for å handle og komme seg hit og dit. Boligfeltene i Øvre Vinstra og Toksefeltet huser flest folk i områder vi kan se på som sentrumsnære, men altså oppe i høyden. Fortettingstanken har først og fremst kommet på banen de siste åra, og med det kommer leilighetsprosjekter i sentrum.
Solbakken på den gamle vegkrotomta er den mest aktuelle med elleve leiligheter over fire etasjer og garasje i kjelleren, og gamle Amundsen Hotel må snart vike plass for enda et sentrumsnært leilighetsprosjekt.
Felles for utbyggerne, er at de ser for seg den aldrende befolkningen som en stor gruppe med potensielle kjøpere.
Rundt 25 prosent av innbyggerne i Nord-Fron er mellom 65 og 80 år – 717 kvinner og 688 menn. Og 80.8 prosent av innbyggerne i kommunen bor i selveide eneboliger, viser tall for 2017 fra Statistisk sentralbyrå.
Det sosiale liv
Og det er leilighet i prosjektet Solbakken Sølvi og Gudmund snuser på. Beliggenheten og utsikta er det som lokker mest. Deretter kommer nærheten til sentrumsfunksjonene og muligheten for et tettere sosialt liv i et bofellesskap med andre godt voksne folk. Det økonomiske er ikke overordnet, men kroner og øre telles.
– Vi er gjeldfrie pensjonister, har en god pensjon og lever godt. Men det blir ikke aktuelt for oss å bygge opp ny gjeld som må håndteres. Prisen vi får for eneboligen ved et salg, vil veie tungt når valget skal tas om det blir flytting til leilighet i sentrum på Solbakken, påpeker Sølvi og Gudmund. Solbakken er for øvrig navnet på stedet der Sølvi voks opp i Lom.
– Blir nesten som å flytte hjem, men bare nesten, altså…
Leiligheter i sentrum
Sølvi og Gudmund møtte opp under presentasjonen av leilighetene på Solbakken med spørsmål om mangt og meget. Det være seg fra valg av farger til muligheter for utlufting og fyring.
– Inneklimaet må være bra. Jeg likte at vinduer kan åpnes for lufting så vi ikke blir helt avhengige av automatikken, og utsikten og solgangen var god. Verre var det at vi ikke hadde mulighet til vedovn. Alle hus og leiligheter i vinterlandet Norge bør ha det. Ikke bare i tilfelle strømbrudd, men også som en trivselsfaktor. Gledelig var plasseringen av en bod i garasjen, der kan ting fikses, sier "handyman" Gudmund.
– Flott at vi slipper å ha helt kvite vegger. Det blir for mye institusjonspreg over det, påpeker Sølvi.
– Da hadde overgangen til gamlehjemmet blitt enklere, humrer Gudmund som svar.
Valgets kvaler
Sølvi og Gudmund går helt klart med tanker og problemstillinger som mange andre i samme aldersgruppe har, og som den kommende eldrebølgen av de mange 40 og 50-åringene vil få.
– Fortetting på Vinstra blir ikke lett, men det er viktig at de som styrer og steller legger noen føringer så eldre får flere valgmuligheter om de ønsker å bosette seg sentralt i framtida. Da kan de også bo lenger hjemme, slik styresmaktene ønsker, mener Gudmund og Sølvi.
Gudmund finner fram diktboka og leser et dikt som passer godt i disse OL-tider. Det omhandler sekundstriden mellom Feforkampen og Kongslikampen – hvem av dem som først får sol på luggen av soloppgangen i øst. Men det omhandler også utsikten og et syn fra et hjem ekteparet ikke har lett for å ville kvitte seg med.
