Hjørnekontoret er alt annet enn prangende. Utenfor skimtes gamle E6 og biler med retning for Sødorptunet. Utenfor døra sitter to store kosebamser iført politiuniform, med blikket retta mot sjefens kontor. Ingen slipper forbi usett her.
Han er ingen fersking i gamet, Jon Gaarden. Som følge av reformarbeid og usikkerhet rundt organiseringen av lensmannskontor i Gudbrandsdalen, ble stillinga som fungerende lensmann stadig forlenga. Men etter fire år ble det denne våren formalisert etter en ansettelsesprosess.
– Sist gang ble jeg «kasta ut i det». Kort tid i forvegen hadde jeg gitt uttrykk for at jeg aldri kom til å søke på en lensmannsstilling. Men så ble det slik, nesten over natta, og etter en stund fant jeg ut at det var fint å ha fri hver helg.
Kun to vil bli lensmann i Midtdalen
30-årsjubileum
Endret stillingsbeskrivelse medfører dog flere år i etatens tjeneste.
– Det spesielle med å få denne stillinga er at jeg går opp sju år i pensjonsalder, så jeg må jobbe lenger. Jeg syns det er for tidlig å slutte likevel ved 60 år. Har en det greit på jobb er det greit å ha noe å gå til, sier Gaarden.
I desember er det 30 år sida han kom til Vinstra for første gang, etter noen år i tjeneste.
– Den gangen var alle garantert jobb etter fullført utdannelse, vi ble beordra ut. Jeg jobba først i Bodø, deretter jobba jeg i Ørje halvannet år. Så fikk jeg et vikariat på Vinstra og forlot fast jobb for det. Vinstra har vært fast arbeidssted siden 1992.
Skulle bli veterinær
Barneårene ble tilbrakt lenger nord i Gudbrandsdalen, i fjellbygda Skårvangen i Vågå. Yrkesvalget var helt tilfeldig, forteller han.
– I ungdommen skulle jeg bli veterinær. Jeg vokste opp på gard, helt inn på snaufjellet, og var ikke gardsgutt, så hva søren skulle jeg gjøre da? Da jeg begynte på videregående oppdaga jeg hvor lang utdannelsen var og ombestemte meg.
Etter videregående dro Gaarden i militæret, uvitende om at tida der skulle bli avgjørende for vegen videre.
– Jeg ble flytta til militærpolitiet i Nord-Norge, der vi jobba en del med lensmannskontoret i Målselv, og så fant jeg ut at jeg kanskje skulle prøve ut det. Jeg hadde aldri tenkt tanken tidligere. Jeg var nok ikke klar over alt det innebar å bli politi, jeg syns det var spennende og så ble det bare sånn. Så ble det jo mye mer utfordrende enn jeg hadde regna med. Men jeg har trivdes i jobben hele tida, understreker han.
Han kan ikke huske å ha angra særlig mye på yrkesvalget.
– Det må i så fall ha vært helt i begynnelsen eventuelt, på den tida (midt på 80-tallet, red.anm.) var det mer militærpreg over politiet enn i dag.
Engasjement for bygda
Dagens lensmann har en annen rolle enn før i tida, noe Gaarden anser for å være positivt.
– For mange år siden var lensmannen nærmest en småkonge på bygda som gjorde som han ville, slik er det heldigvis ikke lenger. Men noen ganger kunne det vært fint å få være med og bestemme mer, men alt skal inn i samme spor for å skape et likt politi utad.
Engasjementet for bygda er stort.
– Jeg har vel alltid brydd meg om å gjøre en god jobb overfor bygdefolket i disse kommunene. Jeg vil at vi skal tilby sikkerhet og service på alle plan til folket.
Sjøl om arbeidsoppgavene i det store og hele er like, uansett befolkning, fortoner hverdagen seg ulik for dem som jobber i små lokalsamfunn.
– Du må oppføre deg på en annen måte. En får vite en god del om mange i denne jobben, kanskje en del som folk helst skulle sett vi ikke visste. Men det som er et problem kan du snu til noe positivt. Når du kjenner folk kan du kanskje gjøre mer enn når du er en ukjent.
Lensmannen sjøl har ingen problemer med å ferdes ute blant «kjenninger» utenfor kontortid.
– Du kjenner jo folk på godt og vondt. En er like synlig uten uniform som med når en har vært her lenge. Det blir etter hvert naturlig, når du lever i et lokalsamfunn møter du mange langs vegen som du har møtt før, men det går bra. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra folk på det, sier Gaarden.
– Viktig å ta vare på hverandre
Ønsker tettere dialog
Ungdommen får gjerne skyld for så mangt, men Gaarden er ikke med på at de unge er vanskelige. Og er det en gruppe han ønsker å bygge relasjon og ha tettere dialog med, så er det nettopp ungdommene.
– Det er viktig å møte dem på deres arena og skape samarbeid, ikke bare komme når det har skjedd noe.
Herunder kommer blant annet skolebesøk. Men fortsatt er nok uniformen forbundet med litt «action».
– En av de første gangene patruljen var innom på Vinstra vidaregåande i fjor, bare for å sitte litt i kantina og ta en kaffe, så kom det plutselig en sms fra den ene sønnen min med spørsmål om hva som hadde skjedd på skolen, hehe.
Tre tiår med riksvåpenet på armen har gitt en arbeidshverdag med stor spennvidde.
– Jeg har havna i slagsmål der jeg har skjønt at «nå er det enten meg eller den andre», da vil du helst ikke tape. Det har vært noen slike situasjoner, men det har gått bra, sier Gaarden.
Verste dag på jobb
Det han betegner som den tøffeste dagen i karrieren, 26. november 2014, vil for alltid være etset fast i minnet. En mann hadde opptrådt truende på legekontoret, og forskanset seg i egen bolig på Vinstra. Da det ble gjort forøk på å entre boligen, avfyrte vedkommende skudd, en av politibetjentene ble truffet i ryggen. Deretter fulgte en åtte timer lang aksjon, med bistand fra Beredskapstroppen.
– Du hadde ikke kontroll på noe, så fikk vi høre over sambandet at det ikke var respons og trodde vedkommende var død. Derfra til å få kontakt med vedkommende igjen, jeg tror jeg aldri har hatt så høy puls på jobb noen gang, sier Gaarden.
Men dagene har ikke bare vært preget av alvor, lensmannen har blant annet vært modell og blitt utfordra til dans av Loftet Dansestudio.
– En må by på seg sjøl, haha! Da kontoret ble utfordra av Loftet var det jo en del folk som ble med. Selve opplegget var helt forferdelig flaut, men det var så artig å se hvor begeistrede ungene ble. Det er noe av det mest ukomfortable jeg har følt meg noen gang, i alle fall i uniform!