De ligger der som et monument over opptrappingsvedtaket, hvitmalte fjøs med røde låver. Her ble det produsert mjølk med 8-10 kyr.
Da disse fjøsa ble upraktiske for mjølkeproduksjon kunne ammeku vært redningen for små bruk med gode kultur- og utmarksbeite. Med gode muligheter for å fortsette kjøttproduksjon på gras og beite, og med anna arbeid i tillegg til gardsdrifta.
Slik ble det ikke. Storfekjøtt produseres i dag enten av kombinasjonskua i mjølkeproduksjon eller i stadig større ammekubesetninger basert på tunge raser og intensiv drift. Fôrrasjonen består av mye kraftfor og stadig mindre beite.
Økningen er størst i de beste landbruksområdene våre, der vi burde kunne produsere både nok og godt grovfôr til å kunne bruke minimalt med kraftfôr. Det er viktig at antall dyr tilpasses arealet det produseres grovfor på.
Kornjorda vår må ikke tas i bruk til intensiv storfekjøttproduksjon, det har vi ikke råd til. Økonomien i kornproduksjon må bedres, samtidig som at kraftfôrprisen gradvis må økes. Disse to tiltakene vil øke verdien av grasproduksjon i forhold til bruk av kraftfôr.
De siste åra har det vært underdekning av storfekjøtt i Norge. Dette har ført til en intensivering av produksjonen. De tunge rasene blir prioritert og de lette rasene taper kampen om det såkalte kvalitetstilskuddet.
Ønsket om rask tilvekst, kjøttfylde og vekt fører til at det brukes store mengder kraftfôr. Store, intensive og kraftfôrkrevende besetninger gjør at dyra blir i fjøset i stedet for ute på beite.
Økonomien i små enheter med ammeku må bedres for å utnytte gras- og beiteressurser. Dagens driftstilskudd på kjøtt utbetales per dyr og har ingen struktureffekt i favør av små bruk. For mjølkebruk derimot gis driftstilskuddet per bruk, enten man har få eller mange dyr. Dette gir små bruk en relativt høyere inntekt enn et stort bruk, som igjen gir en god grunnøkonomi i drifta.
La oss derfor innfør et driftstilskudd på kjøtt tilsvarende som på mjølk. Da vil vi kunne produsere kjøtt som forsvarer seg økonomisk både på det ytterste nes og øverste dal, i fjøs med f.eks. 12-15 ammekyr. Samtidig holdes kulturlandskapet i hevd og vi utnytter gras og beite lokalt.
Et slikt driftstilskudd kan finansieres ved å omfordele driftstilskuddet som i dag gis til ammekyr over 25 mordyr. Stordriftsfordeler kan ikke finansieres gjennom tilskudd både på bygg, på drift og på dyretall.
Overproduksjon?
Markedsregulator, Nortura, advarer nå mot å fortsette den store økningen i antall ammekyr. En årlig økning på ca. 2 500 mordyr bør dekke behovet i markedet. Økningen fra 2015 til 2016 er derimot nesten 7 000 mordyr, og resultatet av denne økningen ser vi ikke før livdyrmarkedet avtar og hunndyr blir levert til slakt.
Reduksjon i mjølkeproduksjon kan komme til å dempe kjøttproduksjonen noe på grunn av færre kalver, men på sikt må vi regne med at mjølkeprodusentene vil prøve å kompensere for tapte inntekter ved å øke kjøttproduksjonen. Disse har både plass i fjøset og grovfôrresurser.
Fremtidens kjøttproduksjon må foregå på norske ressurser.
Vi må begynne å snakke om kjøttkvalitet på en ny måte, og måten vi produserer maten på må med i diskusjonen. Fôret som dyra spiser og hvordan de lever må inn i kvalitetsbegrepet.
Et typisk eksempel er en småbruker med ammekyr som fôres med grovfôr gjennom vinteren og går med kalv på utmarksbeite hele sommeren. I oktober selges kalven til en oppdretter som samler mange kalver i et stort fjøs hvor de sprengfôres med fri tilgang på kraftfôr. Målet er at de på kortest mulig tid skal komme opp i vekt og kjøttfylde slik at de oppnår kvalitetstillegg og best mulig pris.
Men er dette kvalitet? Er det ikke i realiteten kun kvantitet? At bruk av kraftfôr øker innholdet av omega 6-fettsyrer i kjøttet er en kjent sannhet, som igjen gir negativ helseeffekt. Det burde heller vært økonomi i å fortsette å fôre kalvene med grovfor og beite, og heller bruke lengre tid, men slik er ikke tilskuddene innrettet.
Ved å kastrere oksekalvene kan de være med to somre på beite og hele ammekudrifta vil kunne foregå uten kraftfôr. For å få til dette må kjøtt fra grasfôra dyr belønnes med et ekte kvalitetstilskudd.
I et land med begrensede mat og jordressurser må drøvtyggere ut på beite, og graset skal sørge for det kjøttet vi trenger. Så må matjorda som egner seg til kornproduksjon holde oss med matkorn og kraftfor til svin, høner og kylling.
