Sykehuset Innlandet: Sparing eller behandling viktigst?

På noen områder må en bruke vettet i stedet for sparekniven, skriver Gunnar Tore Stenseng.

  Foto: Arkivfoto

Meninger

Styret i Sykehuset Innlandet har hatt møte igjen, med sparing og nedbemanning på dagsordenen. Drifta går med underskudd, og de har tydeligvis for mange ansatte. Ifølge referater i både GD og OA var hele møtet en sammenhengende klagesang over at spareplanene ikke virker, at bemanningen øker i stedet for å reduseres. Helseforetaket har flere ansatte enn i fjor, det skulle ha vært 230 færre.

«Bemanningen må ned», sier styrets nestleder. «Vi må ta ned virksomheten», sier styrelederen. «Ledelsen blir nå satt under press fra styret», refererer avisa. Nå skal det vel kuttes ytterligere i sengeposter, og de ansatte skal sikkert springe enda fortere fra seng til seng. 

Samme uka har ei av avisene en reportasje om en bruker som blir stadig sykere og føler at han får stadig dårligere pleie. «Et skrekkeksempel på følgene av innsparingene», sier han.

Men kjære styre, alle disse ansatte driver vel med nødvendig pasientbehandling, og pengene som brukes, kommer vel pasientene til gode? Så langt jeg kan se av referatene, er ikke pasientenes ve og vel i styrets fokus, men sparing, og atter sparing.

Jeg har vært bruker av Sykehuset Innlandets tjenester i de to siste åra, først stråle-behandling mot kreft ved Gjøvik sjukehus, så innsetting av splitter ny hofte ved Lillehammer sjukehus. På begge plasser blei jeg tatt hånd om av fantastisk flinke fagfolk, som i tillegg var opptatt av omsorg og empati. Det samme ga mine medpasienter uttrykk for. Men disse dyktige folka skulle kanskje ikke ha vært der, de da, etter styrets mening, de skulle trolig ha vært «nedbemanna»? Vi pasienter får vel kanskje beklage at vi i det hele tatt blei sjuke, og dermed har vært med på å ødelegge styrets spareplaner?

Jeg har sans for både god økonomistyring og budsjettdisiplin, har stort sett drevet med det i hele mitt politiske liv. Men på noen områder må en bruke vettet i stedet for sparekniven, og behandling av sjuke folk er et slikt. Jeg er klar iver at styret i Sykehuset Innlandet er underlagt blårussen i Helse Sør-Øst, og får sine budsjettføringer derfra. Helse Sør-Øst er igjen underlagt den blå regjeringa, som sitter på den virkelig store pengesekken.

Men jeg hadde likevel håpet at styrets lojalitet hadde vært hos pasientene, at de i stedet for å surve over budsjettunderskuddet sitt hadde retta ryggen og heva pekefingeren mot sine foresatte i Helse Sør-Øst. Da kunne de ha fortalt dem at for å behandle sjuke folk trengs mer penger, og at vi trenger alle de dyktige fagfolka vi har i Sykehuset Innlandet.

Det hadde det stått respekt av, sjøl om de kanskje hadde satt styreplassen sin på spill.