– Som sambygdinger var vi her før, vi er her undervegs, og vi skal være her etterpå også

Redaktør og daglig leder i Dølen, Tone Sidsel Sanden. 

Meninger

«Mangt kan du greia deg utan. Men utan menneskevarme blir verdi for kald».

Jan Magnus Bruheim.

Forrige uke ble lokalsamfunnet vårt rammet av ei forferdelig tragedie. Ei jente i starten på livet ble brått og brutalt revet bort. Tilbake står en familie med en stor og uutholdelig sorg. De har mista det kjæreste de har på verst tenkelige måte.

Så mange rammes, alle kjenner alle. Ungdommene våre gråter. De som vi ønsker å skåne for alt vondt, opplever det vondeste i livet; å miste noen de er glade i. En bestevenn.

Plutselig får de kjenne at vårt trygge lokalsamfunn ikke var så trygt likevel. Så skremmende det kan virke.

Det grusomme slår ned som lyn fra klar himmel, at den som tok et ungt liv, også selv er ung. 16 år. Vi fatter det ikke. En familie til er rammet av sorg og smerte. Det blir så nært, for vi kjenner de som har det vondt, både på den ene og andre siden.

Hva skal vi føle? Hva skal vi tenke?

Lille Vinstra, der båndene mellom menneskene er så tette, skal takle hele følelsesregisteret: Sorg, sinne, sjokk, fortvilelse, håpløshet.

Å vise følelser kan være vanskelig og skremmende. Dette er tida for å tørre å vise følelsene og å vise hvem vi er – og la andre få rom til å gjøre det samme. Vær oppmerksomme på hverandre, mer enn noen gang.

Å vite at noen er der, uansett, både i glede og i sorg, har aldri vært viktigere enn nå.

Som sambygdinger var vi her før, vi er her undervegs, og vi skal være her etterpå også. Det er nå vi må stå sammen, ikke skape splid og snu oss bort. Vi skal ta vare på hverandre og slå ring om hverandre. Ungdommen har vist i disse dagene at de gjør nettopp det. Det skal vi være takknemlige for. Slik kan de kunne gå videre.

Som voksne må vi støtte og være til stede, og få alle til å kjenne seg trygge. Vårt ansvar er å ikke spre frykt og unødvendig redsel.

For her skal ingen føle seg utenfor, ingen kjenne på angst for rykter og spekulasjoner, hverken på sosiale medier eller som «kaffemat». Det må vi holde oss for gode for. Menneskene i vårt lille lokalmiljø skal leve videre. Vi må la de sørgende få fred, vi må ta tida til hjelp. Lokalsamfunnet blir satt på prøve, for dette går aldri i glemmeboka.

Hva kan vi gjøre?

Vi kan vise varme og omtanke, være et medmenneske når ting er vanskelig. Sammen blir vi sterkere.

Vi skal ta med oss at med menneskevarme, kan vi klare det meste, også å takle tida som kommer på best mulig måte.