Gudbrandsdal slakteri: - Kan være god regional indremedisinsk terapi, men det er en risikabel øvelse

- Dersom Gudbrandsdal Slakteri hadde vært et samvirkeinitiativ basert på råvare kapital hadde jeg støtta helhjertet opp om det.

Bonde og lokalmatprodusent Ole Asmund Sylte mener Gudbrandsdal slakteri starta bra, men har kommet inn i feil spor.  Foto: Guro Vollen/arkiv

Meninger

Ni kommuner har fått invitasjon til å bli med og investere i en ny stor industrieiendom i Gudbrandsdalen. Det er jo et fantastisk eventyr og en mulighet for arbeidsplasser og ringvirkninger. Dog er slakterivirksomhet marginalt og ikke uten risiko.

Som Norturaeier var jeg skuffa og forbanna den dagen vedtaket ble fatta om at slaktinga skulle avsluttes på Otta. Jeg har derfor fulgt godt med på det nye initiativet som ble starta. Det begynte bra, men etter informasjonsmøtet i regi av regionrådet sist uke ser det ut som at virksomheten har kommet inn i et spor som dessverre etter mi mening ikke vil tilføre oss noe nytt eller sårt tiltrengt merverdi.

Vi er her invitert til å investere i et eiendomsprosjekt som er basert på ei fotosyntesebasert råvare fra norsk natur. Det viktigste for investorene, dvs kommunene og andre investorer, vil derfor være å gjøre seg opp en mening om råvarenæringa. Gudbrandsdal slakteri ble første gang bygd i 1953 som et samvirke der kapitalen og risikoen ble reist av bønder. Det har vært tradisjon og sedvane i både meieri- og slakterisektor. Bønder har vært ansvarlige samfunnsbyggere og skapt ringvirkninger i nær sagt hele Norge.

Etter hvert har utviklinga og politikken gått i en rasende fart som har ført til en råvarenæring som nå nærmest er i knestående, pga stadig økende krav til effektivisering og billigere råvarer. Dette for at sekundærnæringen skal tjene store penger, som forsvinner ut av distriktets hender. Slik det er nå drives 30% av landets gårdsbruk med negativt driftsresultat. I småfenæringa har 40% av bruka negativt driftsresultat. Dette forteller at næringa er svært marginal og at de fleste er avhengig av å hente inntekt utenfor bruket for å ha til livets opphold. Det forteller og om en kjærlighet og idealisme til næringa som man ikke finner noen andre steder i næringslivet. Det er ikke arbeid det er mangel på, men penger.

Det er altså på dette grunnlaget kommunene inviteres til å investere 150 mill. Det prates en del om arbeidsplasser og ringvirkninger rundt det planlagte nye slakteriet. Da er det på sin plass å poengtere at det er råvareprodusenten som er grunnlaget for både slakteriarbeidsplassene og ringvirkningene derifra. Her føler jeg man er ved kjernen av problemet, og det som virkelig burde oppta politikere som er opptatt av levende bygder og arbeidsplasser. Staten har forlatt oss, sier høyreordføreren i Bø i Vesterålen. Staten har også forlatt Gudbrandsdalen, uten at det blir stort oppstyr av det. Kommunene sier ikke ifra så det høres!

Den grønne råvareleverandøren er grunnlaget for levende bygder, turisme og kulturlandskap, men verdiskapingen skeivfordeles og havner i all hovedsak hos nasjonens tre varehus. Kommunepolitikere som er opptatt av fraflytting og arbeidsplasser på bygdene, må i større grad stå opp for råvareprodusenten som alltid har vært og vil være grunnlaget i bygdene. Ei sterk råvarenæring har alltid skapt arbeidsplasser lokalt og kunne på eget initiativ og styrke skapt et nytt slakteri og stolt eget varemerke som Gudbrandsdalen kunne samla seg om. Men når myndighetene tvinger næringa i kne er det dette som skjer.

Hvordan passer Gudbrandsdal slakteri inn i dette. Det nye Gudbrandsdal slakteri er ment dannet ved hjelp av to sterke velfødde rogalandsbaserte virksomheter(Fatland og Jæder), tradisjonsrike selskaper med lange meritter. Kjøttet vil da for det meste gå inn i disse kanalene.

Fatland er storleverandør av Emv for Coop og Norgesgruppen. Kjøttet fra Gudbrandsdal Slakteri vil da i hovedsak bli levert med Coop eller Folkets merke, noe som betyr at en større del av verdiskapinga tilfaller kjedene. Jæder sa også tydelig i sin presentasjon at de så dette som en mulighet til å integreres bakover i verdikjeden. Samme filosofi som kjedene bruker for å få en større del av kaka. Opprør og misnøye i råvareleddet er godt nytt på kjedekontora. Jeg er helt sikker på at de høye herrer har lent seg godt tilbake og følger nøye med på den dragkampen som skjer i Gudbrandsdalen nå, de øyner helt klart muligheten for å få et fastere grep om gudbrandsdalsmaten.

Det er ikke noe som framgår av presentasjonen fra Regionrådet som tilsier at mer av verdien skal tilfalle råvareleverandørene, noe som virkelig burde oppta kommunepolitikere som er opptatt av utvikling og aktivitet i egen kommune.

Ordtaket om at «når krybba er tom bitest hestene» synes jeg passer bra her.

Dersom Gudbrandsdal Slakteri hadde vært et samvirkeinitiativ basert på råvare kapital hadde jeg støtta helhjertet opp om det. Et initiativ som hadde verdsatt kvaliteten og bygd opp om merkevaren Gudbrandsdalen uten å selge sjela si til kjedemakta hadde jeg glatt anbefalt.

Det som foreligger her kan jeg ikke se att vil gjøre det for Gudbrandsdalen som Gudbrandsdalen trenger.

Å gå sammen inn med penger i et slakteri for å skape nye arbeidsplasser med ei vaklende råvarenæring som grunnmur kan være god regional indremedisinsk terapi, men det er en risikabel øvelse. Regionen bør heller samle seg og snu seg utover, og rette skytset mot sentrale myndigheter som kan lage en politikk som skaper trygge samfunn også i distrikta.