Det økonomiske grunnlaget for velferdsutviklingen ble først og fremst lagt gjennom statlig styring av et kraftmarked basert på egenprodusert kraft til å skape økonomisk vekst og ny industri. Tilgang på rimelig strøm ga norsk industri et stort konkurransefortrinn i forhold til utlandet.

Utbygging av vannkraft og statlig styring av strømnettet gjorde samtidig tilgang til strøm til et nødvendig gode for norske husholdninger, og utgjorde en viktig forutsetning for velstandsutviklingen i landet, ikke minst i distriktene. På mange måter har tilgangen på rimelig elektrisk kraft vært hele grunnlaget for velstandsutviklingen i Norge.

For mange må det derfor være en tankevekker når en energiminister fra AP står fram og forsvarer og argumenterer for et markedsliberalt system i kraftsektoren der prisen på kraft fastsettes ut fra tilbud og etterspørsel i et fritt internasjonalt marked, uten statlig regulering og uten hensyn til kraftsektorens samfunnsansvar som forvalter av viktige samfunnsmessige verdier.

Etter at kraftsektoren ble fristilt fra politisk/offentlig styring på 1990 tallet, opererer kraftselskapene i et marked der prisen ikke fastsettes ut varens produksjonskostnader og/eller samfunnsmessige hensyn, men ut fra det som er mulig å ta ut fra markedet til enhver tid. Som fristilte, selvstendige selskap i et kommersielt marked, er kraftselskapenes samfunnsmessige ansvar sterkt redusert til fordel for rene bedriftsøkonomiske mål som størst mulig overskudd. Dette er i tråd med tidligere politiske vedtak om frislipp av kraftomsetningen, og er derfor et politisk ansvar.

Konsekvensene av denne utviklingen er at kraftselskapene, slik situasjonen er nå, kan ta ut en markedspris på opptil 5,- kroner pr kwh, mens produksjonskostnadene skal ligge på 12-30 øre pr kwh. Dette gir selskapene urimelig store overskudd, og fører til at eierne kan ta ut urimelig store utbytte, der det offentlige, som stat, fylkeskommuner og kommuner, står for 90 % av eierskapet. Det er kanskje også grunnen til at det i dag vises liten politisk vilje til å endre på omsetningsordningen i kraftsektoren.

Selv om høye strømpriser gir gode tilskudd til offentlige budsjetter, har det store følger for norske husholdninger og norsk næringsliv. Mange husholdninger sliter med å betale sine strømregninger. Norsk industri mister en konkurransefordel, og mange større og mindre bedrifter blir påført kostnader de ikke kan leve med. Dette går ut over norske arbeidsplasser.

Kontantstøtte til dekning av deler av strømregningen er et akutt-tiltak som neppe løser mer grunnleggende problemer innenfor kraftsektoren. Samtidig som kraftselskapene sitter med store overskudd av kraftsalget, blir forbrukerne pålagt å betale en større del av kostnadene med å vedlikeholde og bygge ut strømnettet i distriktene. Et mer langsiktig tiltak ville for eksempel vært å innføre en ordning der de som selger kraft også måtte betale nettselskapet leie av strømnettet, og derved frita forbrukeren for denne kostnaden.

Samfunnet kan ikke fungere uten tilgang på elektrisk kraft. Et fritt liberalt markedssystem fungerer derfor ikke i kraftmarkedet. Markedet må reguleres slik at viktige samfunnsmessige formål prioriteres. Offentlig eierskap og innflytelse i kraftselskapene må styrkes. Samtidig må kraftselskapenes frie stilling i et regulert marked opprettholdes.