Nå er det heller ikkje det å få det som ein vil denne saka handlar om. Dette handlar om å gje menneske omsorg, tryggleik og eit verdig liv. Og ikkje minst å gje dei rundt ei vissheit om at deira kjære får leve godt i livets siste fase.

Vi har skrive om Anne på 85 år som er redd, einsam og engsteleg i eige hus: Om døtrene hennar som slit seg ut for å hjelpe henne, som set seg i bilen og gret kvar gong dei reiser ifrå henne.

Mora, Anne, saknar å vere saman med andre, ha nokon rundt seg som gjer ho trygg. Helsa er ikkje god, i einsemda har ho vorte tynn og skrøpeleg. Ho sitt berre i stolen sin, seier døtrene. Likevel ville ikkje kommunen tilby ho omsorgsbustad, eller dei hadde rett og slett ikkje bustad å tilby ho, gav dei beskjed om.

Det gjekk så langt at døtrene klaga til Pasient- og brukarombodet, og da fekk Anne hjelp. Da var også helsa så dårleg at det beste for henne var å få plass inne på institusjon. Nå fortel døtrene om ei mor som blomstrar, som er trygg, som gler seg over å ha folk rundt seg, og som har fått att nokre kilo på kroppen. Historia til Anne bør minne alle om at ingen er like, alle har individuelle behov.

Kommunen ønskjer at eldre skal bu heime så lenge som mogleg. For mange er dette det beste, men ikkje for alle. Sjølv om den fysiske tilstanden kanskje tilseier at ein kan klare seg heime, er det mentale like viktig. Isolasjon, det å vera einsam, og å vere redd, går ut over livskvaliteten.

Dette må takast på alvor.

Mange eldre har og avgrensa med moglegheiter for å vera med på sosiale aktivitetar. Å vera einsam og sitte passiv i eiga stove, kan forverra helsa og føre til at dei vil trenge meir omfattande hjelp og behandling seinare. I tillegg blir pårørande overbelasta og kan bli utbrente og sjuke, dei og.

Kommunen må ha nok bustader og institusjonsplassar, slik at når den enkelte ikkje lenger klarer, eller ønsker, å bu heime, vil vedkommande få anna tilbod. Utan at pårørande skal kjempe så dei blir utslitne og motlause. Kommunen må skreddarsy løysingar for hjelp og omsorg for den enkelte. Vi treng ein eldreomsorg som tek omsyn til enkeltmennesket. Ein god dialog, å møte eldre og pårørande med respekt, og vise at «her er vi for å hjelpe, for å gjere det beste for akkurat deg», er sjølvsagt. Ingen skal føle at dei er ei byrde, eller at dei er kravstore og vanskelege. Og er det nokon som fortener å få det som dei vil, er det våre eldre, som har vore der for oss, som har jobba og slite, og levd livet til det beste for samfunnet. Det offentlege må sørge for at dei får leve resten av livet akkurat som dei vil.

Det er ein krevjande jobb kommunane har framfor seg. Dei skal skaffe nok hender til å ta vare på oss når vi blir gamle, eldreomsorg kostar pengar. Eit fleksibelt tilbod, der den enkelte blir sett og høyrt, er det som kan gje alle ein verdig og trygg alderdom.