Ein lærar som har fått innverknad på kva utdanning og yrke vi har valt og korleis det har gått oss i livet. Som i alle yrke, er det nokon som egnar seg betre enn andre til jobben, mange har erfaringar frå skulegang eg skulle ønskje dei hadde sloppe. Men, dei aller fleste lærarar eg kjenner og har møtt, har gjort eit bevisst val når dei valde yrket. Kvar dag går dei til arbeidet med motivasjon og håp om å ha ein fin arbeidsdag saman med elevane der dei kan ha ei undervisning dei elskar saman med elevar som elskar å lære. Mange lærarar kjenner seg att i det ein lærar beskriv; Jenta som fortel at ho er så forelska i han kjekke på 10. trinn.

Elever som dansar medan dei repeterer det periodiske systemet. Silje som elskar matte, men der mor og far gjekk frå kvarandre i vår, lurt å ikkje nemne skilsmisser når vi har om statistikk neste veke. Læraren som lurer på om sjølvskadinga til Lise har halde ho vaken i natt også. Ole som ho må hugse å lese fagteksta høgt for på biblioteket i friminuttet før timen, han har jo dysleksi, men mest vil han berre ha litt tid der nokon les for ham. Silje som ser litt dårleg, det må ho hugse når dei skal bytte plassar i morgon.

Det er slik dei fleste lærarar ønskjer det, det å få vere ein slik vaksen i elevane sine liv. Dei har vald yrket ut frå at dei er opptekne av barn og unge, relasjonar og læring.

Det som ikkje er så bra er at så mange lærarar i alderen 35-40 i regionen har slutta i skulen siste året, der godt som alle har gått inn i andre yrke. Siste tal frå Innlandet er at søknad til lærarutdanning går ytterlegare ned. Utdanninga som nå er 5-årig, gjev lektorkompetanse og løn på linje med andre akademiske yrke, så det må vere andre faktorar som speler inn ?

Læraren Tormod Haug som vart intervjua i Dølen i samband med at han slutta som lærar, beskriv to forhold, som eg trur mange i skulen er einige i, lærarrolla og bruk av sosiale media Han opplever at lærarrolla har endra seg. Han seier det er vanskeleg å setje ord på akkurat kva det er som har endra seg i skolen, men at digitalisering og sosiale media har hatt ein innverknad. Opplevinga er at rolla som lærar blir stadig bli viska meir bort. Det har vorte mindre fokus på sjølve læringa, meiner Tormod.

Lærarrolla:

Mange lærarar beskriv utfordringa med det å rekke over alle dei forventningane som er lagt til skulen. Særleg utfordrande er det å skulle sikre elevane eit godt læringsutbytte samstundes som dei skal greie å gje emosjonell støtte til alle dei elevane som treng dette. Lærarane bruker mykje tid kvar dag på å gje elevane slik støtte i det å handtere kvardagen og saman med føresette for å prøve å finne fram til kva som kan gje barnet ein god skuledag og kvardag. Lærarane både kan og vil gjere dette, men mange opplever at dei kjem til kort der det med læringsutbytte kjem sist, at det er eit område skulen ofte blir ståande aleine om å finne plass til i alt det andre.

Skulen sin nyaste læreplan, legg tunge bører på både skuleeigarar, lærarar, føresette og unge sine skuldre. Det framstår som om alle partar har handlingsrom og valfriheit i fht til det å legge opp til ei undervisning dei veit gagnar elevane. Dei same styringsdokumenta legg opp til ei forventning om at elevane skal ha opparbeida ein sjølvdisiplin og indre kontroll som er sterk nok til å setje seg mål for sin eige utvikling.

Dei får eit ansvar for å nå måla som dei aldri har vore med på å utarbeide, der dei i stor grad blir gjort ansvarlege for sin egen suksess eller mangel på suksess. Manglande måloppnåing i faga blir til ein feil ved dei sjølve, ved læraren eller ved føresette, tilsvarande det rektoren sa, som blir til skam og uhelse. Eg har samtaler med altfor mange elevar med stort skulefråvær, som beskriv at dei ikkje makter dette presset om nesten kontinuerleg å skulle prestere og bli vurdert. Dei mister både gleda ved å lære og trua på å få dette til. Og det er ikkje lærarane som har bestemt at det skal vere slik.

Læreplanen legg opp til at elevane skal få rom til å lære seg å «utforske, medverke og skape» og ha «livsmeistring» som eige fag . Skuleeigarar, skulen og lærarane, derimot, skal ikkje skape kunnskap eller forme fag, dei skal etterleve og omsette det som allereie er pålagt og skapt. Det er «urettferdig», som mange ungar ville ha sagt det !

Det er utforma nasjonale kvalitetsvurderingssystem der læringsresultat skal bli fylgd opp med statleg tilsyn. Det er krav om tilstandsrapportar og hyppig bruk av nasjonale prøver der resultata skal bli offentleggjort og presentert som ein fasit på kor god eller dårleg skulen er. Tidlegare vart løna til rektorar i Osloskulane påverka av resultata skulen hadde på desse nasjonale prøvene. Dette vart stoppa, men ein rektor i Trondheim seier at ho kjenner på skam kvar gong resultata vert presentert. Ho seier at ho er ikkje imot å sikre kvalitet, men opplevinga er å bli hengt ut som ein skule som «ikkje er bra nok» er ei påkjenning for både dei som er i skulen, for elvane og for føresette.

Det lokale arbeidet dei gjer saman med elevar og føresette, blir ikkje vurdert som viktig om det ikkje kan målast. Mange lærarar er særs gode forteljarar, elevar nyt det å kunne lytte til den gode forteljinga. Ungar elskar det å kunne syngje av fri hals slik eg opplevde i ei klasse der dei song Nordstoga sin song « Grisen står og hyler» med stor innleving.

Ein elev sa førre veke; «Eg synes det er så fint når læraren sit og fortel, da kan eg berre høyre på utan at eg treng korkje å lese eller skrive» Forfattarane av boka frå 2022 «Skolevegringsmysteriet» spør; Kvar vart det av dei timane der læraren, med stor innleving, fortalde om David og Goliat, der det einaste vi trong gjere var å høyre på og teikne ei teikning med dårlege fargestiftar ? Så ringte det ut, vi gjekk ut og sparka fotball og ingen spurde meir etter det vi hadde teikna.

Nå er ordet «song» fjerna frå læreplanen, bruk av «forteljing» er ei utfordring fordi elevane si eventuelle læring ikkje er målbar og alt arbeidet som blir lagt ned for å hjelpe elevane som treng ein vaksen tett på seg, kan bli til ein diskusjon om at resultatet på nasjonale prøver i regionen ikkje er gode nok samanlikna med lands-resultata !

Sosiale plattformer:

Den andre store utfordringa Tormod Haug beskriv, er bruken av digitale media. Skulane samlar oftast inn alle mobiltelefonar på dagtid, men på fritid beskriv svært mange ungar at dei kan få trakasserande meldingar på Snapchat døgnet rundt. Så blir det vanskeleg på skulen dagen etter fordi du møter att dei som stengde deg ute kvelden før og du treng vaksne på skulen som hjelp deg, det er vanskeleg å tenkje på det å lære fag akkurat da. Så står ofte læraren der og skal starte ei klasse som skal lære om det å bruke verb i rett form.

Mobbing har vi og har hatt, til alle tider same kor sterkt vi ønskjer at vi greier å utrydde dette. Det som har endra seg, er at når du vart utsett for dytt og kommentarar så kunne du ofte kome deg trygt innom dørene heime og få fri der for forfølgjarane dine. Nå følgjer kommentarane på telefonen med deg inn i heimen gjennom kvelden og natta. Mange ungar beskriv at dei aldri « slepp fri», dei blir utestengd, valt ut som den minst likte og får kommentarar om at dei er «stygge», «dumme», at «ingen vil vere ven med deg» og at «du er så feit at du ikkje kjem gjennom døra».

Om eg ikkje med eigne auge har sett kva barn i alderen 9 til 13 år kan skrive til kvarandre på Snapchat og legge ut av bilete, ville eg aldri ha trudd det ! Eg tvilar aldri på at barn er gode og vil det gode, men nokre gonger manglar dei ferdigheiter og må ha hjelp for å lære seg desse.

Det enklaste svaret ville vere at ein følgjer Snapchat og Tik Tok eigarane si oppfordring om at ungar under 13 år ikkje bør ha tilgang til plattformene. Tik Tok har lagt inn at unge under 18 år, får ei sperre om bruk overgår 60 min pr. dag, push varsel vert automatisk stoppa kl 2100. Medietilsynet hadde ei stor undersøking nyleg der dei spurde føresette om årsaka til at så mange 9 og 10 åringar hedde eigen telefon med så fri tilgang til nettet og sosiale plattformer. Svaret var at dei elles frykta at deira unge vart sett utanfor av andre. Det er akkurat det same som ungar og ungdomar svarer når du spør dei.

Ungdomar frå Gudbrandsdalen gav råd til Knut Storberget og Kjersti Toppe førre veka om påverknad og bruk av sosiale media. Dei unge seier at sosiale plattformer og mobilen er ein del av dei fleste sitt liv og mykje er positivt med det. Men, ungar greier ikkje sjølve å legge vekk telefonen, det er det dei vaksne som må avgjere. Dei seier at sosiale media gjer det lett å stengje ute andre i det skjulte og at det startar i barneskulen. Bruk og avgrensingar av mobil, IPad og PC på skulen meiner dei ikkje blir handheva sterkt nok. Det går utover læring og skuleresultat.

Lærarar og andre vaksne kjem for seint inn og for få vaksne skjøner godt nok kva dette handlar om. Dei seier at fokus på dette må starte tidlegare i barneskulen og vaksne må skaffe seg kompetanse. Sosiale media aukar trykket på det å samanlikne seg med andre og forsterkar kjensla av utanforskap og einsemd. Ei jente på 18 år beskriv at ho har fått barndomen sin fråteke av Tik Tok, Instagram og Snapchat, og seier « innfør ei aldersgrense, vær så snill»

Å snu motvind til medvind:

Kort sagt. Eg tek av meg hatten for samane frå Fosen sitt mot, protest og arbeidsform og eg trur vi kan ha noko å lære av dei. Eg oppfordrar ikkje til anarki, til det å definere læreplanen som ubrukeleg eller til  å gjere dette til eit spørsmål om anten fagleg læring eller emosjonell støtte.

Men, det er som Grete Lilleseter seier, ein kan bli freista til å kaste både linjalane, reknearka, testane og stoppeklokkene i vedomnen. Eg ønskjer meg at lærarar og fag-foreiningane deira, går på barrikadane og protesterer meir, krev meir lokalt handlingsrom og fridom til det å kunne forme innhaldet i skuledagen meir, få meir tillit til at dette er noko dei kan og veit og ikkje bli møtt med stadig nye statlege krav om målingar, tilstandsrapportar og nasjonale prøver som samla gjev eit bilete av mistillit.

Barn og unge har ein mykje meir kompleks og utfordrande kvardag enn berre for nokre år sidan. Bruk av sosiale plattformer i ung alder har auka formidabelt og ingen er lengre i tvil om at dette påverkar psykisk helse for stadig yngre. Ungdomane på 18 og 19 år seier at dei kjenner på kor mykje vanskelegare dette er for ungar, samanlikna med det dei opplevde da dei gjekk på barne- og ungdomsskulen. I alle intervju eg har hatt med ungar dei siste åra, beskriv dei kor vanskeleg dette er og dei ber oss vaksne om hjelp for dei greier ikkje å handtere dette sjølve.

Eg trur på at lærarane framleis må stå i front i det å handtere dei utfordringane elevane har med seg inn i skuledagen. Men, dei må ha eit lag saman med seg som fangar opp alle dei andre timane i døgnet, som kan ha tid og rom til samtalene og oppfølginga på skulen og som deltek saman med lærarane, elevar og føresette for å skape heilheit og samanheng for ungane.

Eit slik lag må bestå av fritidsleiarar, helsesjukepleiarar, skolepsykologar, barnevern, politi, elevlosar, miljøarbeidarar, bibliotekarar, naboar, vener og kjente som saman er opptekne av å skape gode lærings - og oppvekstmiljø for ungane. Arbeidsgrunnlag som alle bør vere samde om, er at « Saman er vi sterke» og det afrikanske ordtaket: «Det trengs ein landsby for å oppdra eit barn».