Det er noko som skjer med ein når jula nærmar seg, i mykje større grad enn ved andre høgtider. Den fyller oss med den største lykkekjensla, men også av eit rart vemod. For slik er det med den jula, at den forsterkar både det som er godt og det som er sårt.

Jula er så full med minner. Minner av luft, lydar, stemningar, smakar og ikkje minst menneskja som betyr noko for oss. På kvart vårt vis, gjer vi det vi kan for å gjere alle desse minna udødelege, og difor så gjer vi ofte det same som i fjor, og året før…og året før der att. Eit forsøk på å attskape magien både for oss sjølve og dei vi har rundt oss, men med ei vissheit om at akkurat denne jula…den kjem aldri att.

Noko av julemagien for meg var farga ljos på treet som ga det finaste mønsteret i taket når det elles var mørkt i rommet. Sitje i vårt kjøkenglas, og stire inn i kjøkenglaset til bestemor og bestefar og følgje med på når dei vart ferdige med å ete lutefisken slik at dei kunne kome inn  på kaffe … og klar ferdig gå så fekk vi  rive papiret av dei pakkane vi hadde krafsa og rista på i smug i fleire veker. Lista av julemagi er lang, men akkurat min magi er ikkje interessant for andre. Den er ulik andre sin julemagi. Alle har vi våre bilete på kva som gjev den beste «juleviben» for å bruke eit moderne uttrykk.

Så kjem det ei tid der ein ikkje er born lengre, og skal skape nye tradisjonar og magi. Ein planlegg ikkje kva som skal bli det, men plutseleg så har ny magi og tradisjonar oppstått likevel. Ei blanding av nye og gamle som til saman blir betydningsfulle for dei som veks opp og for oss som er rundt. Ein god ubevisst og bevisst miks av steingamle hedenske tradisjonar, ein dæsj Disney og det sakrale.

Aldri er vi vel så tradisjonsbundne som i jula og kanskje er det nettopp denne tida vi er mest heile som menneskje. Vi stressar, strevar og ståkar, og held på mykje mykje meir enn vi plar gjera resten av året. Ein kan late som ein ikkje er så nøye på det, men for dei fleste så er det ting, smått eller stort, som berre må vere slik det alltid har vore. Om det er baksten, maten eller juletrepynten eller menneskja vi skal feire jula med.

Alle har vi våre unike tradisjonar og jula betyr noko spesielt for veldig mange av oss, og oppi alt stresset og ståket så kan det jammen verke som dei fleste av oss blir litt meir rause og snille med kvarandre også. For i all denne magien, så kjem vemodet. Tanken om at det ikkje er alle som har det så bra i jula, men dei har det kanskje ikkje så bra elles i året heller?

Så kanskje skulle vi hatt litt meir jul i kroppen elles i året også, både når vi skriv januar, februar, mars og eigentleg heilt til neste jul.