Vi kan alle føle oss litt alene i perioder av året og livet. Det er normalt for de fleste. Det som er farlig er når ensomheten får feste seg. Det kan føre til alt fra depresjon og selvmordstanker til vedvarende svekket selvbilde.
Det her er alvorlig. Vi er nødt til å prate mer om ensomhet og psykisk helse.
Når vi ser resultatene fra Ungdata om hvordan barn og unge har det i dag, så blir vi bekymra. Ensomhet er dyrt for samfunnet, men den største prisen er det ungdommene selv som må betale.
Noen ting kan vi gjøre politisk. Vi kan legge til rette for flere møteplasser, rimeligere SFO og tilgjengelige fritidsklubber sånn at barn og unge får en trygg plass å være der de også er mulig å få noen venner.
I statsbudsjettet vårt blir satsingen på psykisk helse løftet med 300 millioner kroner. Når vi i vår legger frem opptrappingsplanen for psykisk helse kan dette bli et positivt bidrag for noen av de som trenger det mest.
Vi må støtte opp om besøkstjenestene i frivilligheten og sørge for at hjelpetelefonene har god nok kapasitet i de tidene av året der ensomheten blir for tung til å bære alene.
Men selv om det er mange ting som kan gjøres gjennom politiske prioriteringer, så er vi først og fremst nødt til møte dette som mennesker.
Vi som er voksne har også et ansvar. Det kan handle om hvem som blir invitert til barnebursdagen, hvordan vi stiller opp for hverandre, eller hvilken rollemodell i vi velger å være i møte med netthets og ufine kommentarer. Små grep kan få større betydning enn det vi kan tenke oss.
Ingen kan gjøre alt for alle. Men vi kan alle gjøre noe.
Vi ønsker deg en fin start på det nye året.
Dette klarer vi sammen.