Etter at Stolpejakten kom til Nord-Fron kommune i fjor sommer, har det vekket stort engasjement hos både unge og eldre. Nå som jakten er over for i år, har refleksjoner rundt sommerens (i mine øyne) vakreste eventyr begynt å surre.

Vakker natur, samt å være blant de første som besøker alle de gjeve 60 stolpene har ført til at mange har sperret øynene opp for steder de ellers aldri ville besøkt på egenhånd, og som man ikke engang visste eksisterte bare et steinkast unna hjemme.

Men, selv om Stolpejakten har bidratt positivt med tanke på å få folk mer aktive og å sette pris på naturen i dalen, vil jeg påstå at det er minst like viktig at det har bidratt til at vi har blitt kjent med vår egen lokalhistorie og hvordan mennesker i vår kommune har levd før oss.

Det er ingen tvil om at et godt argument for å gå på Stolpejakt er å komme seg ut av huset og utforske steder man aldri ellers ville dratt til. Vi vet at det å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel. Ikke minst bidrar det til en ekstrem mestringsfølelse, som når man har kommet seg på toppen av Heidalsmuen eller på bunnen av stigen i Melholo. Og for de med konkurranseinstinkt finnes det ikke noen bedre følelse av mestring enn når man har passert en «rival» på lista.

For de som ikke har kompetitive motiv eller ambisjoner om å ta de mest utfordrende toppene, er flere av stolpene innen rekkevidde ved å ta en kjøretur eller en liten gåtur.

Ett godt eksempel fra i år var Fredsparken i Kvam, der man også kunne ta en tur innom Krigsminnemuseet for å få et innblikk i Gudbrandsdalens historie under andre verdenskrig. En annen god mulighet var en lengre kjøretur langs Jotunheimvegen, der man kunne stoppe og gå en lett fottur til Falkefangerhytta. Her kunne du få et innslag av både lokal, men også europeisk historie om falkefangst. For hvem visste vel at hollendere drev med falkefangst på slutten av 1600-tallet i vår kommune? Vel, ikke jeg. I hvert fall ikke før jeg hadde tatt stolpen ved Falkefangerhytta.

Allikevel var min mest minneverdige tur på jakten i år da jeg og min bror skulle finne stolpen ved Achilles-hytta inne på Kvamsfjellet. Gjennom gjørme og over trestubber, kratt og røtter kavet vi oss gjennom skogen for å krysse av enda en stolpe på listen. Med halvdårlig vær og et mulig dårlig veivalg, tok jeg meg selv i å stille spørsmålet: Hvem bestemte seg for å gå her frivillig?

Jeg hadde aldri vært ved Achilles-hytta før. Aldri hadde jeg hørt om den heller. Men når vi hadde kommet oss opp den siste biten og så hullet i bakken med skiltene rundt forstod jeg hvorfor. Achilles-hytta var en Milorg-hytte, gjemt langt inne i skogen langt oppe på fjellet nettopp for å ikke bli oppdaget. Jeg tok meg selv i å bli skamfull. Selvsagt var det ingen som bestemte seg for å gå denne strabasiøse turen uten grunn. For ikke å snakke om turen til stolpen ved Melholo, en hule som 13 mennesker søkte dekning i da tyskerne passerte Kvamsporten i april i 1940.

Årets stolpejakt var med andre ord en vekker, og med det kom tankene om hvor viktig det er å kjenne til vår egen lokalhistorie.

Som framtidig historielærer føles det kanskje ekstra viktig å ha en oversikt over hva som har skjedd. Samtidig mener jeg at det å lære om sin lokalhistorie på denne måten er noe alle kan ha nytte av.

Stolpejakten er en mulighet til å se hvordan frøninger har levd, og hvor langt vi har kommet. Og ikke minst, vi blir minnet på hvor heldige vi er som lever og bor i vår kommune i dag. Å lære om lokalhistorie handler dermed ikke bare om hvordan din egen historie og identitet har blitt til, men om empati. Dette er derfor ikke bare en oppfordring til historielærere om å ta med elevene sine ut på tur, men en oppfordring til alle.

Men hvis det har seg slik at man av ulike grunner ikke har mulighet eller lyst til å oppsøke stolper i allslags vær og terreng, er lokalhistorien bare et tasteklikk unna. Elever fra Vinstra videregående skole har samlet informasjon om stolpene, som alle kan få tilgang til ved å laste ned Stolpejakten-appen. Dette er et supert initiativ som jeg mener at ikke bare elevene ved skolen får utbytte av, men som har verdi for alle i kommunen.

Derfor håper jeg dette initiativet kan inspirere videre formidling av lokalhistorie i framtidige år og framtidig stolpejakt. Allikevel vil jeg si at det er noe eget ved å gå i fotsporene til våre forfedre, og innse at vi mennesker er historieskapte med en rik fortid, nåtid og framtid.

En ting er i hvert fall sikkert – vi møtes på stolpejakt igjen neste år!