I boka Et brennende hjerte om politikeren Johan Castberg (1862-1926) beskriver Jens Olai Jensen prosessen rundt hvordan Mjøs-vatnet gikk på billigsalg sommeren 1907. Store verdier sto på spill. En regulering av Mjøsa ville gi økt vassføring om vinteren, med tilhørende økt produksjon av elektrisk kraft.

Daværende statsministeren Christian Michelsen stilte kabinettspørsmål og tvang først fram et knapt flertall i Stortinget, men prosessen kostet han dyrt og endte til slutt med at Michelsen søkte avskjed. På folkemunne ble det sagt at regjeringa Michelsen «forliste i Mjøsa».

Johan Castberg brukte historia rundt Mjøs-reguleringa som et skrekkeksempel på hva høyrekreftene i politikken sto for.

Hjemfallsretten på norsk vasskraft ble innført etter forslag fra Castberg i 1909. Det prinsipielle synet var at fellesskapet skulle ha eierskap til landets fornybare naturressurser. Loven om hjemfall innebar i korte trekk at utbygging av naturressursene i privat regi, vederlagsfritt skulle tilføres til staten etter en driftsperiode på 60 år.

Siden de første kraftverk kom i drift i 1880-årene og fram til 1991 forvaltet norske politikere vasskrafta med klokskap. Alle folk skulle ha tilgang på strøm, og strømmen skulle være billig. Nå rår markedskreftene. De siste ukers oppslag i Dølen og GD om familier som må betale strømregninger på over 20 000 kroner i måneden viser at markedet har spilt fullstendig fallitt. I den anledning er det fristende å sitere tidligere industriminister Finn Lied (1916-2014) fra Ap, som sa at den nye Energiloven av 1991 var en «Gal lov, til en gal tid, i et galt land.» Lied sa senere i 2006 at strømprisene er et godt organisert ran av det norske folket.

Mange kraftverk er nedbetalt og strøm produseres for mellom 10 og 15 øre pr kWh. Da er det ingen logikk i at nordmenn skal betale mange ganger kost-prisen for en vare de selv eier. Det er bra at støtteordning kom på plass for å løse et akuttproblem, men når regjeringa fremstiller seg selv som rause, så er det på sin plass å minne om at vasskrafta tilhører fellesskapet.

Mye av dagens problemer rundt høge strømpriser er et resultat av politikken til regjeringa Solberg. Likevel fortsetter Ap å falle på meningsmålingene. Årsakene til Ap sine lave oppslutninger (siste måling under 17 prosent) er sammensatt, men det er neppe tvil om at håndtering av strøm-problematikken er en vesentlig årsaksfaktor. Folk forventer mer av en Ap/Sp-styrt regjering. Noen ganger oppleves det som om regjeringa er mer opptatt av å tekkes EU enn å ivareta egne borgeres interesser.

Ap forklarer dårlige meningsmålinger med manglende kommunikasjon. Her ligger det sikkert et potensial for forbedring, men det vi minst av alt trenger, er flere bortforklaringer, halvsannheter, tåkeprat eller mer symbolpolitikk som elektrifisering av den norske sokkelen med strøm fra land.

For to uker siden la Den alternative energikommisjon (AEK) med Gerd Liv Valla og Trygve Tamburstuen i spissen fram sin rapport. Den kan være et nyttig verktøy på vegen videre. AEK mener at strømpriskrisen er skapt av svikt i styringssystemene og mangelfull oppfølging av energilovens intensjoner. Det må tas strukturelle grep og handlingsrommet innen EØS-avtalen bør utnyttes.

Nedgangen til Ap og Sp snur ikke før det tas skikkelig grep om strømpriskrisa. Christian Michelsen sitt regjeringsprosjekt «forliste i Mjøsa». Regjeringa Støre kan lære av historia og har fortsatt mulighet til å unngå forlis - men da må det snart vises handlekraft.