For det første er folkemøter blitt noe som hovedsakelig fenger den godt voksne del av befolkningen. Den store majoriteten av de frammøte under begge møtene var 50+ eller pensjonister – mest framtredende var dette under møtet i Ringebu – der var de aller fleste pensjonister. Med andre ord glimrer både ungdommen og de unge voksne med sitt fravær. For det andre er det i hovedsak de kjente navn og ansikt fra tidligere debatter som står fram som meningsbærere for folket. Det bærer debatten fort preg av, og er blitt mer regelen enn unntaket. Istedenfor nye, målretta spørsmål fra mannen og kvinnen på gata, ung som gammel, får vi servert politiske monologer om hva vi bør gjøre og hvor det forjettede land ligger og lå.

Disse meningsbærerne er som oftest tjoret fast i en politisk bås, eller de har slitt seg løs for å skape en ny bygdakamp med naboen og vekke til live gamle stridstema – det lukter omkamp. Det handler lite om å se ut over seterbøen og inn i framtida med framtidsretta løsninger. Ei framtid som hører ungdommen til. Selvfølgelig skal en lytte til den eldre garde av befolkningen, men godt voksne folk har en tendens til å se tilbake på det som var, og alt var jo bedre før, har vi blitt fortalt.

Skal vi konkludere ut i fra hva de godt voksne talspersonene sa under møtet i Ringebu, og applausen de fikk fra salen, så har de eldre i Ringebu det så godt som de kan ha det. Og det vil de fortsatt ha – derfor sier de nei til kommunesammenslåing. I fronskommunene er nok de eldre mer på vippen. Så blir spørsmålet, og kanskje det avgjørende, hva Ringebu-ungdommen og Frons-ungdommen sier under folkeavstemningen den 22. mai – om de møter opp da!