I januar var det 70 år siden første aggregatet ved nedre Vinstra kraftverk leverte strøm på nettet, - og den 20. april ble det andre aggregatet satt i drift. Når hele anlegget gikk for fullt var det Nord-Europas største kraftverk. Perioden gir grunnlag for noen refleksjoner.

Utbygginga starta rett etter krigen og landet skulle gjenreises. Husholdningene og industrien trengte strøm, - og strømmen skulle være billig. Basert på sjølkost. Miljøvern hadde ikke samme fokus som i dag og lokalbefolkningen måtte betale dyrt i form av tapte naturressurser. Det var lite kunnskap om negative konsekvenser, - og avbøtende tiltak ble deretter.

Historisk var fisking i Skåbu en viktig del av eksistensgrunnlaget. Samtidig var fisking for mange god attåtnæring og sikker biinntekt. Målt mot samfunnets nytteverdi tapte fiskeressursene i kampen mot kraftutbygginga. Flere elver ble helt tørrlagte, og gode gyteplasser forsvant. Som avbøtende tiltak skulle det kompenseres med settefisk. Med settefisken kom det sik og golløye (ørekyte) som i kombinasjon med reguleringa ødela et av Innlandets beste ørretfiske. Grovt regnet gikk mellom 150 og 200 sesong-arbeidsplasser tapt.

Bilde av ett av arbeidslagene ved Nedre Vinstra Kraftverk. Hentet fra boka «Det gror i ein rallars fotspor»

Om lokalsamfunnet betalte dyrt i form av tapte naturressurser, var noen tap uerstattelige. Anleggsarbeid ble den gang regnet som et landets mest risikofylte yrker. I alt fem personer mistet livet i ulike arbeidsulykker. Den høgeste prisen betalte de familier som mista sine nærmeste.

Sett opp mot dagens situasjon er kontrastene store. Respekten for tap av naturressurser, slitet og de arbeiderne som ofra blod, svette og tårer et borte. Mens velferdsstaten vokste fram under Gerhardsen og Bratteli, øker avstanden mellom fattig og rik i dagens samfunn.

Konsesjon til kraftutbygging var gitt på vilkår som ble bestemt før Energiloven av 1990 ble vedtatt, og liberaliseringen av kraftpolitikken var et markert skille. Driften av anleggene i dag er tilpasset et marked, - men det er ikke konsesjonsvilkårene. Med liberaliseringen av kraftmarkedet er samfunnskontrakten som en gang ble inngått med lokalbefolkningen brutt.

Situasjonen har endret seg gradvis over tid fra 1991 og fram til i dag. Daværende energiminister Tord Lien fra FrP, gikk i 2013 ut offentlig og sa at han ville ha og dyrere strøm. Vedtak som ble fattet under regjeringa Solberg, - med blant andre flere utenlandskabler ser vi resultatene av i dag. Når en vet hvilken klokskap kraftpolitikken var fundamentert på fra tidlig i forrige århundre, - er det til å undres over hvordan vi som energinasjon har stelt oss.

Istedenfor å ta tak i de reelle problemene, så serverer dagens politikere den ene eventyrfortellinga etter den andre. Historia om den nye Energilova fra 1991 og fram til i dag, kan sammenlignes med fortellinga om Gudbrand i Lia som i herværende tilfelle bytta bort arvesølvet fra fjellheimen. Arvesølvet som forfedrene gjennom flere generasjoner møysommelig har bygd opp, og som arvingene (dagens politikere) er i ferd med å sløse bort.

Da Eirik Raude kom tilbake til Island etter tre år som fredløs fortalte han om et enormt land han kalte Grønland. Lite sa han om at mesteparten av landet var dekket av is. Eirik Raude sitt PR-stunt virket tiltrekkende på folk, - og mange emigrerte i håp om en bedre framtid. I dag er det ikke grønn og frodig jord som er lokkemiddelet, - men det grønne skiftet.

Debatten om klimaendringer og det grønne skifte trumfer ofte fornuften, og myndighetene åpner gladelig pengesekken bare prosjektene «grønnfarges» nok.

Foto: Skjermdump fra Debatten på NRK 22. mars i år.

PR bransjen har gode tider. Ikke sjelden står det sterke kommersielle interesser bak og skyver det grønne skiftet foran seg i jakten på statlige midler og rask profitt. Arbeidsplasser blir lovet på feil premisser og politikere lar seg lett forlede. Samrøre mellom politikere og PR-bransjen ble for øvrig godt dokumentert i VG sin artikkel «Svingdøren» i forkant av forrige valg. Den omhandlet eks-politikere som tar med seg verdifullt nettverk og kjennskap fra maktens indre korridorer, - til høytlønnede lobbyistjobber i PR-byråene.

«Batteriselskapet er i skatteparadis – tapper Norge for milliarder» var overskriften på innlegget til spaltist Kjell-Magne Rystad i Nettavisen nylig. Selskapet Freyr Battery har fått lovnad om lån og støtte til fire milliarder kroner, uten at det så langt er produsert ett eneste batteri. Freyr Battery har sitt hovedkontor i Luxemburg, - et land med gunstige skatteregler. Samme iver som for å spare skatt, - gjelder imidlertid ikke lederlønninger og styrehonorar.

Selskapet ledes av Tom Einar Jensen, som er bror av tidligere finansminister og FrP-leder Siv Jensen. Ifølge Rystad hadde Jensen i fjor en lønn på 27 millioner norske kroner og selskapets styremedlemmer mottok rundt 60 millioner i honorarer.

Enkelte vil sikkert si at sammenligningen har liten relevans, men for fire milliarder kroner kunne man ferdigstilt E6 fase II fra Ringebu til Frya, - og fra Sjoa til Otta. Kanskje hadde det vært mer fornuftig bruk av fellesskapets midler?

I Statkraft ble det for fjoråret betalt ut over to milliarder i bonuser. Konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen sin redegjørelse i NRK-Debatten den 22.03 var en flau forestilling. Investor Peter Warren mente i samme program at åpenheten rundt bonusene var et stort problem, - og at Statkraft sin konsernsjef viste større hemmelighold enn PST.

Det er ikke urimelig at bonusordningen må redegjøres for. Statkraft forvalter tross alt fellesskapets penger.

Om flytende havvind som er i startgropa sier energiminister Aasland at det vil bli et industrieventyr. Sist uke hadde professor i økonomisk historie Einar Lie en kronikk i Aftenposten om samme tema. Professor Lie sliter med å forstå hvordan statsråden ser noe eventyrlig i å produsere en vare, - til kostnader langt over salgsprisen.

Det eneste som kan gjøre vindmøller til havs lønnsomt, - er vedvarende skyhøge strømpriser.

Eierskapet til vindmøllene kom ellers godt fram i tredje sesong av TV-serien «Exit». Under et dekke av gode klimahensikter ble det grønne skiftet framstilt som det «grådige» skiftet.

Serien minnet om Bruce Springsteen sin sang Badlands, - der han synger:

Poor man wanna be rich, Rich man wanna be king, And a king ain't satisfied, 'Til he rules everything

Vindkraftprofittørene sier ellers lite om kostbart vedlikehold til havs, kort levetid, at det spres store mengder mikroplast og miljøgifter, eller at de utslitte vingene er svært vanskelig å resirkulere.

Karakteren Adam i Exit er nesten i «paradis» når han forteller kompisene sine om finansiell akrobatikk. Foto: Skjermdump fra Exit på NRK

På Melkøya utenfor Hammerfest der gassen fra Snøhvitfeltet tas i land planlegges det elektrifisering med strøm fra land, - til en kostnad på over 13 milliarder kroner. Uten at tiltaket har noen som helst effekt på klima. Om gassen brennes i Hammerfest eller Hamburg spiller liten rolle. Prosjektet krever en energimengde tilsvarende fem Altakraftverk (3,5 TWh) og setter Finnmark sin forsyningssikkerhet i fare. Det er ikke mangel på kraft i Norge. Det er forvaltning av krafta som er problemet, - og vi må være kritiske til bruken.

Av Norges totale klimautslipp på 48,9 millioner tonn CO2, - binder skogen opp 24,5 millioner tonn CO2. Utslippsmengden blir halvert om Norge trekker ifra skogens CO2-opptak i det nasjonale klimaregnskapet. Erna Solberg vil det annerledes. På Høyres landsmøte nylig vedtok partiet å droppe skogens karbonfangst i det norske klimaregnskapet. I lys av at det brukes 30 milliarder kroner i bistandsmidler for å redde regnskogen i Brasil og Indonesia er det vanskelig å forstå logikken.

Avslutningsvis kan det være verdt å minne om at Norge sitt utslipp av CO2 er mindre enn to promille av verdens samlede klimagassutslipp. Mengden er knapt synlig på noen statistikker.

Alle er opptatt av klima og vi skal feie for egen dør før andre kritiseres, men iblant kunne det vært ønskelig med en med en fot i bakken, - og en aldri så liten realitetsorientering.