Valgkampen nærmer seg, og alle politikerne skal fortelle oss om sin egen fortreffelighet og andres udugelighet. Jeg har begynt å lure på om det går an å tro på alle løftene som politiske partier innprenter oss med nå i denne tida. I høst er det kommune- og fylkestingsvalg, men det er likevel naturlig å skjele litt til den sentrale politikken, hva som blir sagt og lovet i en valgkamp, og hva som blir de virkelige politiske vedtakene.

Ser vi på landbrukspolitikken, så har vi på nytt vært vitne til at Stortinget (med noen få unntak) ikke tok det ansvaret de har, for å sikre matproduksjonen over hele landet. Under dekke av at forhandlingsinstituttet stod i fare, stemte flertallet for en jordbruksavtale som kjører med full gass mot sentralisering og industrialisering av landbruket og matproduksjonen. Glemt var alle formuleringene i Stortingsmelding nr 9, om en økning i matproduksjonen «i takt med befolkningsøkningen», og et landbruk basert på norske ressurser. At landbruket sjøl har akseptert råkjøret gjennom den siste jordbruksavtalen, gjør ikke saken bedre. Forhandlingsinstituttet vil bestå så lenge det er et politisk flertall på Stortinget, som ønsker det. Dersom det er slik at det må til en underskrevet jordbruksavtale med jevne mellomrom, for å få lov å forhandle, så er det ikke forhandlinger, men tvang og diktering fra politikerne vi har. Andre påstander blir lite troverdige. Men det er lett å skjønne at politikerne finner det behagelig når de kan skyve jordbruket foran seg.

Dersom vi skal opprettholde en matproduksjon over hele landet, og øke den norske sjølforsyningen med utgangspunkt i norske ressurser, så kan vi ikke godta en så sterk omfordeling av budsjettmidler, som det vi har vært vitne til de to siste åra. Med bare 45 millioner i friske penger gjennom to år, har Listhaug klart å vri støtta fra alle de små og mellomstore gardsbruka i distriktene, til de største og mest sentrale bruka. Gardsbruk som burde være de mest robuste fra før mottar en økning i forskjellige tilskuddsordninger i millionklassen. Når Stortinget ikke griper inn i en slik utvikling, fordi deler av jordbruket har skrevet under avtale, så må vi tro at de er enige i en slik bruk av budsjettmidlene, og ei utvikling av landbruket som de i mange valgkamper har sagt de ikke vil ha.

Norsk Bonde og Småbrukarlag (NBS) ønsker en annen utvikling i landbrukspolitikken. Vi mener det er viktig å opprettholde drift på alle gardsbruka som er att i landet vårt. Norge har et av de knappeste dyrka arealene per innbygger i verden. Likevel støttes en landbrukspolitikk som gir nedgang i dyrka mark i drift hvert år. Det er faktisk slik at landbrukspolitikken fører til større avgang av dyrka mark, enn omdisponering til andre formål som veier, bygninger osv.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har en lang tradisjon for å offentliggjøre det primære kravdokumentet sitt etter at jordbruksforhandlingene er over. Der kan medlemmer og andre se hva vi krevde i utgangspunktet, og hva vi måtte redusere på for at det skulle bli et felles krav fra jordbruket. NBS mener det er svært viktig å styrke økonomien i kornproduksjonen. Det norske kornarealet har gått ned mye de siste åra, og gras og husdyr har etablert seg i gode kornområder. Dersom en styrker økonomien i kornproduksjonen vil husdyra kanaliseres tilbake til grasområdene, og graset blir mere konkurransedyktig i forhold til kraftfôr. Det siste betinger at man ikke bruker på langt nær så mye penger på å skrive ned kraftfôrprisen. Høyere kraftfôrpris vil sannsynligvis redusere importen av soya, og dermed styrke det norskproduserte fôret, og særlig da graset. Norsk Bonde- og Småbrukarlag sitt krav til bedring i kornøkonomien, lå godt over det som ble jordbrukets krav på alle bruksstørrelser heilt opp til 1200 daa. Dette viser at NBS ønsker å ta vare på alle bruksstørrelser, og at vi ønsker en god økonomi i en produksjon med geografiske og klimatiske begrensninger. Det samme er tilfelle med økonomien i lammekjøttproduksjonen.

Når det gjelder mjølkeproduksjonen er bildet motsatt. Det skyldes at NBS ville ha lavere pris per liter, og en høyere kraftfôrpris, enn det som ble jordbrukets felleskrav. NBS ønsket å bruke mer budsjettmidler for å jevne ut forskjellene mellom store og mindre mjølkeprodusenter, og var også konsekvente på at hvis graset skulle bli mer konkurransedyktig måtte kraftfôrprisen opp. I et fylke som Oppland er det fortsatt mange middelstore mjølkebruk som er avhengig av å nytte fjell og utmark i sin produksjon, ved å produsere mjølk på setra om sommeren. Denne utmarksbaserte produksjonsmåten river man vekk ved å sentralisere produksjonen.

Politikerne hadde sin mulighet, samt rett og plikt til å gjøre noe med dette, dersom viljen hadde vært til stede. Hvis de hadde tenkt over hva de sa i valgkampen og hva de skrev i partiprogrammene sine, så burde vi i landbruket forventa et annet resultat. Så, kan vi tro på en politiker?

Therese Rudi, Styremedlem og ungdomsrepresentant i Oppland Bonde- og Småbrukarlag