Hun satt alene i leiligheta, hadde akkurat fullført utdanning som barne- og ungdomsarbeider. Sto uten arbeid og følte seg ubrukelig. Hvor skulle vegen gå nå? Det var likevel en djupere følelse som tynget, men for 18-åringen var det vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var. Den sterke følelsen av å ikke kjenne seg sjøl, av å være en annen utenpå enn den hun var på innsida, ble overveldende. Livet kjentes vanskelig.

– Jeg var fryktelig nedfor og kjente meg sliten. Jeg visste at noe var galt, noe mer og noe større enn akkurat det at jeg var arbeidsledig. På et tidspunkt tenkte jeg at livet ikke var verdt å leve, forteller Gunn Kristin Andreassen Høyesveen.

Eller Ola Andreassen, som hun heter i dag. For ikke å bukke under, ble hun nødt til å gjøre noe den gangen, og oppsøkte derfor legen sin.

– Tror du det kan ha noe med at jeg egentlig skulle vært gutt?, spurte jeg. Fra legen fikk jeg full støtte, som mente det kunne være årsaken til problemene mine. Det var da ballen begynte å rulle, forteller Ola.

Det var mai 2014.

I dag, to år senere, møter vi ham hjemme hos mor og stefar i Ringebu. Det serveres kaffe og varm kringle, og i sofaen sitter mor og datter tett ved sida av hverandre. De har et nært forhold, forteller de, noe som også blir tydelig for oss som er på besøk. På veggen henger familiebildene, og blant dem et bilde av Gunn Kristin som konfirmant. Smilende, blid, med langt mørkt hår. Ei vanlig tenåringsjente. Veslejenta til mor.

20-åringen er kortklipt og kledd i en litt hengslete guttestil, og bare smilet og glimtet i øynene minner om jenta i glass og ramme.

– Nå har jeg fått endra navn, og det gjenstår bare å få gjort om personnummeret mitt. Da er jeg Ola på ordentlig, smiler han.

For det er «han» nå. Han skal bli gutt på ordentlig.

– Nå er jeg på veg til å bli den jeg vil være, gutt fra innerst til ytterst. Akkurat slik jeg har følt meg hele livet, helt fra mine første leveår. Jeg ble født i feil kropp, forteller han, og får et anerkjennende blikk fra mor Jorunn Andreassen. Hun er fullt innforstått med hvilken prosess dattera er i gang med.

– Det er ikke nok for meg å bare endre identitet. Jeg vil bli en fullverdig gutt, og ønsker å gå igjennom et kjønnsskifte. I disse årene har jeg gått til psykolog, i ett av dem til psykolog ved Radiumhospitalet i Oslo, nettopp for å forberede meg på prosessen som venter. Neste steg er å begynne på hormonkur, før jeg kan ta operasjonene. Jeg gleder meg til å komme i gang, smiler han.

Sjøl om mye toppet seg den gangen for tre år sida, var likevel ikke tankene som kom helt fremmede. Følelsen av at han egentlig skulle vært en annen, kom allerede i barnehagealder. De rundt henne betegna henne den gang som en skikkelig guttejente, som alltid gikk kledd i bukse og med caps på hodet. Men ingen dro tanken så langt som til at Gunn Kristin skulle være født i feil kropp.

– Kjole var utelukket, og om jeg fikk lurt den på henne av og til, gikk det ikke lenge før den var av, smiler mor, og må le litt når hun tenker tilbake på fightene med jenta som aldri ville pynte seg.

– Hun var ikke mer enn fire år første gangen hun sa til meg at mamma, jeg føler ikke at jeg er jente. Men likevel tenkte jeg aldri at det lå noe mer alvorlig bak, tenkte at dette var kanskje noe barna prata om seg i mellom, at jenta mi bare var litt guttete av seg. Det er ikke det første som faller deg inn, at dattera di faktisk skulle vært født gutt, forteller mor.

Gunn Krsitin ville være en del av «gutta boys», som likte lego, lekte med biler og spilte fotball. I barnehagen gikk det greit, der hun var en del av guttegjengen. Men på barneskolen ble det verre, der en del av jentene gjorde hverdagen vanskelig for Gunn Kristin, fordi hun aller helst ville gå sammen med guttene.

– For å unngå å bli mer mobba, begynte jeg å henge med jentene. Stil skifta jeg derimot ikke, jeg var meg sjøl. Jeg var liksom bare med de andre på lasset. Det var først på ungdomsskolen at jeg følte jeg fikk skikkelige venner, men jentegreiene, med sminke, klær og gutte-kjæreste-prat, det var virkelig ikke noe for meg. Jeg ville helst spille kort eller sparke fotball. Hele tida lå følelsen der om at noe ikke var riktig. En ting var at jeg aldri forelska meg i gutter, men det var noe mer. Jeg slet mye med meg sjøl i disse årene, forteller Ola.

Sammen sitter de og blar i gamle bilder. I dag kan mor og datter le litt av minnene, av den lille jenta som står der litt sånn utilpass på søskenbarntreff i kjole med capsen på hodet, og av neste bilde der olabuksa er på igjen. Sjøl om det alltid lå i bakhodet at hun var annerledes, er ikke følelsene for barndommen bare vonde.

– Jeg visste jo ikke helt hva det var sjøl, sier han.

– Men det førte til at jeg var mye deprimert i oppveksten, at jeg trakk meg litt unna. Puberteten synes jeg var helt jævlig, at kroppen min utvikla seg og at jeg fikk former. Jeg visste det var noe feil, men det tok noen år, helt til etter videregående, før det ble klart for meg at dette var noe jeg måtte gjøre noe med, legger han til.

– Jeg har vært mye redd for deg, sier mor, og ser bort på dattera.

– Hvordan kjennes det for en mor når barnet kommer og sier det vil skifte kjønn?

Jorunn tar ei tenkepause.

– Jeg mister jo veslejenta mi, sier hun.

– Men jeg støtter henne 150 prosent. Bare hun får det godt med seg sjøl. Jeg har alltid fått mange klemmer fra Gunn Kristin, og det håper jeg hun ikke slutter med, sjøl om hun blir gutt, smiler hun.

Hvordan forteller en til familie og venner at en skal gå fra å være jente til å bli gutt?

– Det med å si det til mor … Det var vanskelig. Jeg visste ikke hvordan hun ville reagere. Da jeg starta til psykolog på DPS på Lillehammer, visste ikke mor grunnen. Planen var at jeg skulle be henne med dit, slik at psykologen var med da jeg fortalte det. Nå ble det ikke slik. Én dag bare plumpa jeg ut med det, og settingen var også litt feil, forteller Ola.

– Jeg vet ikke om jeg fikk sjokk, for det er akkurat som jeg har hatt det i bakhodet. Samtidig tenkte jeg nok at det bare gikk til det å være lesbisk, og at hun ikke skulle dra det så langt som til å skifte kjønn. Jeg trengte noen dager på å svelge det. Men det som er ille, er at jeg tenkte mest på hva andre ville si og mene, enn hva jeg syntes sjøl. Det bruker jeg ikke energi på lengre. Om noen ikke liker dette, får det ikke hjelpe, for dette er først og fremst hennes liv og hennes avgjørelse Etter mitt syn er en god leveregel å bry seg mer om hverandre, ikke med hverandre, sier mor.

Hun innrømmer likevel at hun sliter litt med å bruke Ola, og slutte å rope etter Gunn Kristin.

– Men det er langt ifra viljen det står på, hun har jo vært Gunn Kristin i 20 år. Det er ikke bare å skru av bryteren, sier hun.

For far er det lettere. Og for onkelbarna.

– Barna til brodern sier onkel, ler Ola.

Det er så enkelt for ungene, konstaterer Jorunn.

– Jeg vet at Gunn Kristin har slitt mye. Jeg tenker ofte på hva som ville skjedd med henne om hun ikke hadde fått bli gutt. Hva ville hun gjort? Ville hun valgt livet?, undrer mor.

Hele familien har akseptert avgjørelsen Ola har tatt. Også bestemødrene, som er fra en litt annen generasjon. Da han skulle fortelle det til venner og bekjente, la han ut en status på Facebook. Responsen var ubetinga positiv. Og for en som ikke har vært vant til å få så mange likes tidligere i livet, betyr støtten mye.

– Jeg fikk så mange tilbakemeldinger på at jeg var tøff og modig. Noen hadde skjønt at det kunne komme, mens andre ble litt mer overraska, forteller han.

– Er det vanskeligere å stå fram med dette på et lite sted, tror du?

– Ja, det tror jeg. Bygdedyret lever fortsatt. Her vet alle hvem du er, og hva du driver med. Det er nok vanskeligere å skille seg ut på mindre steder. Men jeg tenker ikke på det. Jeg vil være den jeg føler meg som. Og jeg tror ikke jeg er alene om å ha det sånn.

I sommer skal Ola fullføre lærlingtida ved Vinstra vidaregåande skule som barne- og ungdomsarbeider. På fritida liker han å drive med hund, og er aktiv innen Røde Kors, blant annet som assistent for Barnas Røde Kors.

– Jeg tror jeg har fått litt mer sjøltillit de siste årene. Jeg har blitt mer åpen, sier han.

– Det kan jeg skrive under på, legger mor raskt til.

– Du har blitt annerledes etter at du bestemte deg for å gjøre noe. Du har blitt blidere og blitt mer sosial, sier hun.

– Hvordan vil forandringen etter hormonkuren bli, tror du?

– Det blir spennende å se. Jeg blir litt grovere i ansiktet, kanskje. Får skjeggvekst og mørkere stemme. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil forandre meg, og derfor vil jeg også vente med nytt førerkort og pass. Utseende vil nok endre seg, sier Ola.

– Det er ikke jeg som person som skal gå igjennom en forandring, legger han til.

– Jeg vil være den samme. Egentlig handler det ikke noe om hvordan jeg er utenpå, dette har mest med hvordan jeg føler meg innvendig. Det sitter i hjertet mitt. Det er gutten i meg som vil ut. Når jeg ser meg i speilet, vet jeg ikke hvem som står der, for jeg føler meg som en helt annen person.

Ola har mange tanker om livet videre, sjøl om han ikke vet helt hvordan neste bilde på familieveggen hjemme blir. For eksempel har egne barn ikke vært en tanke som har passa inn i hans framtidsplaner.

– Jeg har aldri sett for meg sjøl bli mor. Jeg ville aldri født et barn. Slik sett blir det heller ikke noe tap for meg å skifte kjønn. Nå, derimot, kan jeg se for meg familie, til og med det å bli far. Det blir annerledes nå, forteller han.

Annerledes utenpå, men lik innvendig. Slik ser han seg sjøl, og slik ser også familie og venner på Ola. Og klemmene mor er vant til å få, slipper hun å bekymre seg for. Sjøl om Gunn Kristin blir til Ola, forsikrer han om at mor vil fortsette å få den daglige kosen, med kommentaren: «Jeg er glad i deg jeg, mor.»

– Jeg tror at livet mitt blir bedre. Jeg er allerede på god veg dit. Nå skal jeg bli hel. Innvendige meg kan få bli synlig utvendig også, sier han.