– En får vera som en er, når en itte vart som en skulle, sier Tommy med et smil, og tar seg en rullings og en kopp svart kaffe.

Det er langt fra den første kaffekoppen Tommy har tømt sida vi slo oss ned i sofaen. For når den ene koppen er tømt, bøyer han seg kjapt ned etter kanna for påfyll. Han holder et imponerende tempo på kaffedrikkinga.

– Mer kaffe? spør han. Vi, som knapt har starta på den første koppen ennå, takker høflig nei.

Stua hjemme hos Tommy Blakarstugun er relativt sparsommelig innreda. Foruten en robust sofa, er det den gigantiske flatskjermen som dominerer. Han er litt stolt av den, og kan ikke dy seg annet enn at han må vise de gode internettfunksjonene den har. På veggen over ham henger ei stor klokke, ellers er veggene nakne.

Sittende ytterst på sofakanten, holder Tommy godt rundt kaffekoppen, mens han blar i papirene framfor seg. Han er godt forberedt da han tar imot lokalavisa. Forberedt på å fortelle historien sin, og gi et ansikt til de som kanskje ikke er helt A4, de som kan kjenne på at de ikke alltid passer inn.

– Jeg må se i papirene, for det er ikke alt jeg husker like godt. Det er mye som er borte for meg, men så har jeg det svart på kvitt her, alt jeg har vært igjennom, sier han.

Tommy har diagnosen bipolar lidelse 1, og har slitt mye psykisk. Før livet egentlig starta for 31-åringen, var forutsetningene lagt. Født av en mor med store alkoholproblemer, ble Tommy, tvillingbroren og storebror plassert i fosterhjem hos Inger Lisbeth og Reidar Blakarstugun på Sør-Fron. Tommy ble født med føtalt alkoholsyndrom.

– For meg innebærer det at jeg ikke er like godt utvikla som alle andre. Jeg har lærevansker og dårlig hukommelse. I oppveksten opplevde jeg det vanskelig i forhold til biologisk mor. Jeg var ikke akkurat bitter, det kom jeg ikke langt med likevel, men jeg hadde problemer med at hun drakk så mye. Jeg hadde en god oppvekst hos foreldrene mine på Sør-Fron, men jeg husker godt telefonsamtalene med mor da hun var full. Det er ikke bra for en 14-åring, slår han fast. Senere mista han kontakten med biologisk mor.

– En får vera som en er, når en itte vart som en skulle, sier han. Sånn er det med den saken, slik får han sagt det. Tommy tar seg en sukkerbit og går for å sette verandadøra på gløtt.

– Er det greit at jeg tar en røyk?

Han tar ikke mange dragene av rullingsen, før kaffekoppen igjen fylles.

– Du er rå på kaffen, kommenterer vi.

– Kaffe må en ha, sier Tommy.

– Men alkohol holder jeg meg langt unna. Jeg drakk litt i ungdomstida, men for meg ble det etter hvert et bevisst valg. Jeg vil ikke bli som moren min. Jeg har sett hva alkohol kan gjøre med folk. Det er ikke mye bra. Om jeg ikke er bitter, vet jeg at mine skader skyldes at hun drakk mye.

Hele ungdomstida til Tommy var prega av flere opp- og nedturer. Han kjente på at han ikke var som alle andre.

– Nå har jeg kommet så lang at jeg kan tenke at jeg er bra nok som jeg er, at det er jeg som er Tommy. Men når du er ungdom, så er det ikke så lett å tenke slik, sier han.

Det var etter videregående problemene starta for alvor. Han gikk senere inn i en tung depresjon og fikk tanker om å ta livet sitt.

– Jeg ble manisk depressiv. Sov lite. Brukte penger jeg ikke hadde. Jeg hadde store planer om å starte eget selskap. Planer som ikke akkurat var realistiske. Jeg klarte ikke sjøl å se at jeg var sjuk, men hadde heldigvis familie rundt meg som oppdaga det, forteller han. Det gikk så langt som at han prøvde å begå sjølmord. Dermed bar det i tvang inn på Reinsvoll sykehus, der han fikk fastslått diagnosen.

– Jeg skulle kjøpe Reinsvoll også, vet du. For 8 millioner. Hvor skal du få de pengene fra? spurte legen.

Tommy ler litt. Han klarer å se det humoristiske i det, sjøl om han opplevde det å havne på psykiatrisk som ganske skummelt. Sida den gang i 2011, har det blitt flere turer dit.

I dag går han på sju ulike medisinslag, og tre ganger daglig får han hjelp av veileder, hjemmesjukepleien eller psykiatrien.

– Det er en trygghet, for da vet jeg at jeg får i meg de tablettene jeg skal, sier han.

Han har alltid vært åpen om diagnosen, sett på å det som en hjelp også for andre. Derfor takka han også ja da venninne og regissør Livirén Bratterud spurte om han ville medvirke i filmen «Tung jakke», en film som har blitt vist på NRK og vunnet Nymfeprisen på Den Norske dokumentarfilmfestivalen i Volda.

– Dette er en film helt uten spesialister, der terapeutene ikke er den bærende myndigheten, men en film med en personlig historie. Målet mitt har hele tida vært å skape håp i psykiatrien, fjerne stigmatisering og oppfordre til mer åpenhet, sier Bratterud, som sjøl har en bipolar lidelse. Hun mener psykiske lidelser altfor ofte kan oppfattes som en tung dom.

– Jeg mener det er på høy tid med mer åpenhet og at menneskene i landet vårt er i stort behov av en endring. Vi lever i et fasadestyrt samfunn der det er fokus på prestasjon og at alt skal se best mulig ut på overflaten, men inni oss sliter vi mer og mer. Vi må få slått litt sprekker i den fasaden, tørre å vise sårbarhet sjøl og "kaste jakka" alle mann, sier hun.

– Jeg ville gjerne stille opp og vise ansiktet mitt. Jeg er ikke redd for det, sier Tommy.

– Hvilket kamera har du? spør han plutselig, før han henter ei telelinse han gjerne vil bli kvitt. Sjøl om han har solgt speilreflekskameraet sitt, har han beholdt fotointeressen. I kjelleren har han eget fotostudio, og drømmen er å ta opp igjen hobbyen.

– Hva liker du å fotografere?

– Hoggorm, kommer det kjapt.

– Jeg har tatt bilder av hoggorm. Men alt i naturen er jeg interessert i. Og dyr og folk, forklarer han.

Noe av det Tommy har opplevd som vanskeligst, er å havne utenfor i arbeidslivet. Han er utdanna institusjonskokk, men vet at han på grunn av stresset, aldri kan ha slik arbeid. På grunn av diagnosene, er han erklært arbeidsufør. Tommy skulle gjerne klart alt det andre klarer, hatt en helt vanlig jobb.

– Jeg har følt på det å ikke passe inn, fordi jeg ikke klarer ordinære arbeidsoppgaver. Det har vært tøft for meg. Men går det ikke så går det ikke. Det må en bare finne seg i. Jeg er avhengig av å ha det tilrettelagt, forteller han.

Tommy trives godt i jobben på Giax i Ringebu, der han har ulike arbeidsoppgaver, som å pakke ostehøvler, montere rør og være i snekkeravdelinga.

– Jeg har jobba mye med å overbevise meg sjøl om at jeg er like mye verdt som andre. Jeg har vært en del ensom. I dag kjenner jeg på at en del av vennene mine har etablert seg og fått unger. Men jeg er onkel, da. Det synes jeg er artig, sier han.

Vi har mista helt tellinga, da Tommy igjen fyller koppen med kaffe. Noen ganger kan han kjenne på et savn etter det å være manisk, forteller han. Det er da han er på topp, er full av energi, da føler han at han kan klare alt. Sida han tar så mye medisiner, blir alt flatt, uten noen særlig svingninger.

– Jeg vet jeg ikke har noe å skamme meg over, sier han, og lener seg tilbake. Med kaffekoppen i hånda, sjølsagt.

– Jeg har slått meg til ro med at det er slik jeg er, jeg har min diagnose. Så er det mange andre som også har noe som gjør at en ikke er akkurat som alle andre. Det tenker jeg, sier han.

Denne saken var først publisert i Dølen 6. mai. Vil du abonnere på papirutgaven? Klikk her!