75 år er gått siden tungtvannsabotørenes aksjon mot Norsk Hydros anlegg på Vemork i Rjukan i 1943. Fluktruten la de østover mot svenskegrensa. Den 11. mars 1943 kom de på ski inn i Gausdal, og de påfølgende dager gikk den dramatiske flukten over Gudbrandsdalen og videre mot Sverige. Det var Gunnerside-teamet med sersjant Hans Storhaug, fenrik Joachim Rønneberg, sersjant Fredrik Kayser, fenrik Kasper Idland og sersjant Birger Strømsheim, som utførte selve tungtvannsaksjonen og som nå var på flukt.

Skilte lag

Aksjonen startet på Hardangervidda fra hytta Fetterbua i Fjøsbudalen lørdag 27. februar 1943 kl 20.

Etter midnatt den 28`nde begynte aksjonen mot tungtvannsfabrikken på Vemork.

Aksjonen ble gjennomført som planlagt, og de returnerte uten egne tap tilbake til hytta ved Langesjå, derfra til Jonsbu ved Skrykenvann. Den 4. mars kl.16 skilte de lag med sine venner og kampfeller i Swalow-gruppen, mens de fem fra Gunnerside-gruppen startet turen mot Sverige – under ledelse av Fenrik Joacim Rønneberg. De gikk samlet hele veien fra Skryken-hytta til Svenskegrensa, og de hadde ordre om å dra tilbake til England raskest mulig etter skituren til Sverige.

Fluktruta: Fluktruta fra Fetterhytta til svenskegrensa. Fetterhytta har senere blitt omdøpt til Svensbu.(Fotoskisse: Forsvarets spesialkommando)

Ble observert i Gausdal

Den 11. mars kom de inn i Gausdal via Røssjøen i Nord Aurdal, de gikk videre til Stor legeret, så til Rokvamsetra og Ormtjernet, de krysset så Dokkelva og gikk videre over Hornsjødammen til Reinsåssetrene, der fikk de litt hvile.

12. mars fortsatte de til Rensjøen og ned Svartholbekken til Benna i Nedre Svatsum. Ved elva Jøra måtte de gå ett stykke oppover langs elva grunnet åpne råk, men i Tuvollsvingen mellom Olstad og Benn, kom de seg over og krysset riksveg 255 mellom Lillehammer og Skåbu. Dette var på formiddagen den 12. mars. Der og da skjedde det som ikke skulle skje: de ble sett da sistemann krysset riksvegen. Men de hadde hellet med seg. Vedkommende som så dem fortalte aldri dette til noen andre enn sin kone. Først etter krigen forsto de to at det var tungtvannsabotørene de hadde observert: sted, dato og tidspunkt stemte med sabotørenes dagbok da de krysset denne riksvegen.

Sabotørene viste heller ikke før etter krigen at de ble observert denne dagen. Sommeren 2007 satte Gausdal Historielag opp minnestein med årstall og navn på sabotørene på en bergeknaus i vegkanten der de krysset riksveg 255.

Sabotørene: De fem sabotørene fotografert i England etter aksjonen. Fra venstre: Fredrik Kayser, Hans Storhaug, Kasper Idland, Joacim Rønneberg og Birger Strømsheim.

Inn i Ringebu kommune

De fortsatte nå videre opp Tuvoll-lia, til Øverbøle og videre til Abbortjern. Inne på fjellet kvilte de ut før de om kvelden gikk inn i området ved Skei. Skei var et risikoområde som lå i fluktruta. Tyske og østerrikske skijegere drev trening i området disse dagene, og mange av disse soldatene var dyktige skiløpere. De gikk da nordvest for Skeikampen utenom fareområdet, via Fyksenseter. Så til Gammeldalen og Holen seter på nordøstsiden av Skeikampen, der tok de seg inn og kvilte noen få timer sent på natta.

Den 13. mars gikk de inn i Ringebu kommune ved Lindvik seter, Rugåker seter og så videre ned til Laugen ved Losna.

Fetterhytta/Svensbu: Denne hytta var midt i blinken som skjulested for sabotørene - den ble bygd i 1939 og var ikke markert på noen offentlige kart under krigen.

Over ved Krekke camping

Der ventet de i fire timer fordi bygdeungdommen benyttet kvelden til avkobling og lek ute på isen, men ved midnatt kom de seg usett over til den andre siden ved nordenden av Krekke Camping. Der har også Ringebu Historielag satt opp en minnestein med dato og navneplate. Her krysser de riksvei 50 (E6). De fortsatte så videre opp på nordsiden av Krekke gard, mot Rudderud gard, og videre til Rolldalsåsen der fikk de seg litt søvn under åpen himmel om natta. Den 14. mars gikk de så videre til Glømmen seter i Øyer Kommune, så til Svartvann, Bjørsjøen, Svartberget og til Åstaelva. Den 15. mars gikk de til Graven seter i Gjæsdalen, og videre til Hynnaseter. Derfra gikk ferden videre inn i Hedmark over Østerdalen og østover mot Sverige.

Etter krigen: Sabotørene samlet i København forbindelse med filmlanseringen i 1948.

Gikk med våpnene synlige

Joachim Rønneberg, som ledet gruppen, sier at det som tidligere har vært skrevet om tilfeldig kontakt med folk på turen ikke er tilfelle, de hadde overhodet ingen kontakt med noen. De hadde klare ordre fra London før aksjonen startet: Ingen kontakt med sivile. Det var høyt prioritert på grunn av sikkerheten for dem selv og ikke minst risikoen for sivile represalier. De gikk hele turen i britiske uniformer og hvit kamuflasje, med våpenet godt synlig på ryggsekklokket, dette for å vekke minst mulig mistanke - ble de sett kunne de med fordel bli forvekslet med tyske soldater. Joacim Rønneberg er den eneste som lever av de fem nå, og han er nå i sitt 98`nde år.

Den 18. mars 1943, nådde de Svenskegrensa ved grenserøys 106 øst for Elverum. Rundt 60 mil var tilbakelagt på 20 dager, og en slitsom og vellykket tur var over. De kom seg senere videre over til England.

Den ”ukjente” sabotør

En av sabotørene som passerte dalen i retning Sverige var Hans Storhaug fra Rena. En stillferdig kommandosoldat som i Norge har kommet mye i skyggen av de andre mer kjente og profilerte sabotørene som deltok i tungtvannaksjonen.

Men den godeste Hans, som gikk under kallenavnet ”kyllingen”, var på ingen måte en feiging når det gjaldt mot og kampvilje. Han var en hardhaus av de sjeldne og håndplukket til tungtvannsaksjonen av lederen Joakim Rønneberg. Navnet ”kyllingen” fikk han under kommandosoldattreningen i Skottland. Og den episoden skal vi komme tilbake til.

Avduking ved Krekke: Fire av sabotørene samlet ved Krekke camping i 1993 under avdukning av minnestein. 50 år etter aksjonen.

Skulle på «rørleggeroppdrag»

Hans Storhaug var 26 år da han i 1941 bestemte seg for å forlate landet og ta til våpen mot tyskerne. Han sa til familien på Rena at han skulle til Ålesund på rørleggeroppdrag.

Dette skjønte familien ikke noe av, ettersom han aldri hadde tatt i en rørtang. Jakt, fiske og friluftsliv var Hans sin store interesse, og han var et råskinn til å gå på ski og en god skytter. Storhaug forlot Ålesund på MK ”Hugin” den 14. august og ankom Lerwick på Shetland den 17. august.

Deretter gikk turen til Skottland hvor han ble med i Kompani Linge.

Kyllingepisoden

Og det var under trening med Linge-karene i Skottland at ”kylling-episoden” skjedde. Den jaktglade Hans klarte ikke å dy seg, og en kveld akslet han på seg børsa og gikk på ulovlig fuglejakt. Uheldigvis ble han i skummørket observert av den skotske godseieren, som neste dag steppet opp i militærleiren til Linge-karene. Godseieren etterlyste en tjuvjeger med store føtter og lang nese – ”he looked like a chicken”, sa godseieren. Og etter det fikk Hans resten av krigen kallenavnet ”kyllingen” blant de andre soldater og befal.

Fikk ikke besøke familien

På veg over fjellet fra Gudbrandsdalen, ned til Østerdalen og videre mot svenskegrensa, fungerte Hans som fluktgruppas kjentmann. Dette var områder han hadde jaktet og fisket i – her var han lommekjent. De passerte barndomshjemmet til Hans ved Rena med få meter, men han fikk ikke besøke familien, det ble av gruppa ansett som for farlig. Han fikk heller ikke ta en tur innom familiens stabbur for å «stjele» mat, som gruppa hadde svært lite av.

Han fikk til nød kikke inn gjennom vinduet der han så sin mor sitte i stua.

Filmplakaten: Hans Solhaug var lett gjenkjennelig på den franske filmplakat.

Vendte hjem i fallskjerm

Ingenting ante Hans da om at han sju måneder senere skulle dale ned i fallskjerm i nærheten av barndomshjemmet for å bli en del av Grebe-gruppen som lå i skjul i fjella mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen. Derfra utførte de sabotasjeoppdrag mot jernbanen i begge dalføra. Blant annet ble en jernbnesprengning i Ringebu ledet av Hans Storhaug, og to oppdrag med likvidering av informanter som truet motstandsbevegelsen, måtte gruppen også utføre. Grebe-gruppen med Storhaug ble i fjella mellom Østerdalen og Ringebu helt fram til krigens slutt i mai 1945. Kun to av de seks opprinnelig medlemmene av gruppen overlevde krigen.

Ble ”ufrivillig” filmstjerne

Etter krigen var ikke Hans Storhaug den som sto fremst i rampelyset av tungtvannssabotørene, han holdt seg helst i bakgrunnen, men sa ja til å spille seg selv i den fransk/norske-filmen, ”Kampen om tungtvannet”. Skjebnen ville det uansett slik at Hans, på tross av en tilbaketrukket rolle i filmen, ble gjenkjent på gata i Paris som krigshelt og filmstjerne. Det ville seg nemlig slik at et portrettbildet av Hans preget store deler av den franske filmplakaten som markedsførte filmen. Litt mer smak av kjendislivet fikk Hans også når hans søster, Else, giftet seg med selveste Alf Prøysen i 1948. Etter krigen giftet og bosatte Hans seg i hjembygda Rena. I 1993, 50 år etter tungtvannsaksjonen, deltok han i avdukingen av minnesteinen over fluktruta til tungtvannsabotørene ved Krekke Camping sør for Fåvang. Hans Storhaug døde i 1995 og er begravet på Rena. Han mottok til sammen sju nasjonale og internasjonale utmerkelser for sin militære tjeneste under Andre verdenskrig.