Metoo-kampanjen har fått mye oppmerksomhet den siste tida, og bra er det. Den var helt på sin plass, tida var overmoden og mange har nå turt å stå fram som varslere. Fortsatt er det nok mye som ikke er avdekka.

Men vi må ikke bli så opptatt av ett viktig tiltak at vi glømmer et anna viktig samfunnsproblem, - vold i nære relasjoner eller enkelt sagt familievold, og da i hovedsak mot kvinner og barn.

Her er det ikke «bare» snakk om klaps på rumpa eller utidige og slibrige «forslag». Det handler ofte om brutal vold, mishandling og trakassering, fysisk og psykisk, som regel over lang tid. I verste fall handler det om liv eller død. Her er det dessverre mye unnfallenhet og feighet ute og går, - fra oss alle, men mest fra myndighetene.

Alt i 2013 sa Jonas Gahr Støre at familievold er et folkehelseproblem, og de fleste vil vel enes om at det i tillegg er grov kriminalitet. Solberg-regjeringa la fram en omfattende handlingsplan i 2014, med mange konkrete tiltak mot dette uvesenet. Men den gikk ut i fjor og er ikke fulgt opp av en ny. I stedet kom regjeringa med en «opptrappingsplan», men den var lite forpliktende og fikk mye kritikk av flere av partiene på Stortinget.

Fra 2015 ble strafferamma for grov familievold heva fra 6 til 15 års fengsel, - honnør til daværende justisminister Anundsen for det! Men domstolene somler med å ta den i bruk. For ei uke sia kunne vi lese i Aftenposten om en dom i Oslo tingrett, der en familiefar hadde mishandla kone og barn i 20 år, med til dels grov fysisk vold. Først da eldste sønnen blei voksen torde han å anmelde faren. Dommen ble fire års fengsel (!). Forsvareren sier naturligvis at dommen er for streng, og at den vil bli anka.

Fra 2013 ble det anledning til å dømme overgripere til å bære såkalt omvendt voldsalarm, der alarmen går når bæreren prøver å ta seg inn i «forbudt område», der f.eks. tidligere ektefelle/ samboer bor. Men per i dag er det avsagt bare fire slike dommer i Norge.

Antall anmeldelser for familievold har økt kraftig de siste åra, men 2 av 3 saker blir henlagt, som regel på grunn av «bevisets stilling». I 2015 vedtok årsmøtet i Oppland Ap en sterk og tydelig uttalelse mot vold i nære relasjoner, samt oppfordra alle kommuner i fylket til å utarbeide lokale handlingsplaner. Ap-ordførere, har dere fulgt opp dette, og er planen ev. tilstrekkelig konkret?

Myndighetene svikter, men hva med oss andre? Er det fortsatt slik at vi skrur opp lyden på TV-en for å slippe å høre skrik om hjelp fra naboleiligheten? Kjenner vi en kollega eller en sambygding som vi mistenker for å utøve vold mot partner og/eller barn, men vi gjør som Peer Gynt og går utenom?

Dette svineriet får vi ikke bukt med før både de som styrer landet og alle vi andre tar det på alvor, og tør å ta ubehaget med å bry oss. Kampen mot vold i nære relasjoner har dessverre i altfor stor grad vært ført av kvinner og kvinneorganisasjoner, med Norske Kvinners Sanitetsforening i spissen. Men dette er i like stor grad ei «mannegreie»! Jeg oppfordrer derfor alle ekte mannfolk til å bære sanitetskvinnenes røde knapp på jakkeslaget, som bevis på at vi støtter kampen mot familievold.

I tillegg må vi følge opp i praksis!