Han har allerede rukket å sette musikalske spor etter seg, 44 år gamle Rune Letrud, som flyttet til Bergen i 1999. Grunnen til at han flyttet vestover var «for å følge drømmen om å bo i samme by som Helge Grønhaug og De Musikalske Dvergene, og et ønske om å oppleve Varg Veums Bergen,», som han sier.
Og drømmen gikk i oppfyllelse, forteller Letrud, snart tjue år etter.
– Jeg har spilt med trommisen, bassisten og vokalist Helge Grønhaug i Dvergene, jeg har møtt Gunnar Staalesen på fjelltur i byfjellene, og blitt sølt øl på av Helge Jordal, smiler han.
Med kone og to sønner er han etablert i Bergen. Daglig jobber han som prosjektleder og tekstforfatter i et kommunikasjonsbyrå.
Musikalsk har Rune spilt i flere band i Bergen. For tiden spiller han i trioen Lakeview Men sammen med kameraten Jo Inge Hjerkinn, også han utflytta midtdøl.
I 2010 startet Rune den populære musikkbloggen Dust of Daylight.
– I dag er jeg ansvarlig redaktør, med åtte skribenter i stallen. Alle jobber på dugnad og ren frivillighet for å dele musikk med folket der ute. Musikk vi liker, og som ikke får særlig oppmerksomhet i Osloaviser, på radio og på tv her hjemme. Vi produserer et sted mellom 200 og 300 artikler i året, og har etterhvert fått et bra kontaktnett der ute.
Mye av utgangspunktet for Letruds musikkblogg ble lagt gjennom ti år som webredaktør for NRKs Herreavdelingen.
– De siste årene var jeg ansatt i NRK for å styre sidene. Der skrev jeg mye om musikk, og når NRK la ned sine satsinger på individuelle nettsider så måtte anmeldelsene få utløp et annet sted. Derfor startet jeg min egen musikkblogg.
Det var altså på Frya Rune Letrud vokste opp. Og allerede som ung gutt ble musikkinteressen født.
– De kveldene jeg ikke fisket hang jeg hos Egil Kolobekken, som hadde den største platesamlingen jeg på det tidspunktet visste om. Sammen med broderen Øyvind så hadde vi noen fantastiske kvelder med musikk, film og skravling. Egil lærte meg forskjellen på å høre på musikk og å lytte til musikk. Hans utsagn om at “når du blir voksen så kommer du til å sette pris på country” fnyste jeg av den gangen, men jaggu fikk gutten rett.
Som mange andre dannet Rune band i ung alder, sammen med likesinnede som nevnte Hjerkinn, Bjørn Lodvar Larsen, Ola Sletten og Tor Halvorsen. Uten den helt store suksessen, forteller han.
– Det første bandet jeg spilte i het Young Dylans. Enkelt og greit fordi vi elsket liveplaten “Weld”. Der spiller Neil Young “Blowin’ In The Wind” så elektrisk som ingen før hadde gjort, og vi måtte derfor kalle oss Young Dylans - selv om vi stort sett spilte Neil Young-låter.
Vi hadde én spillejobb, på Ragnarock ‘93, og oppløste oss selv umiddelbart etterpå. Deretter flyttet vi om på instrumentene og kalte oss John Herwig & The Carlsens. Der var også Amund Myrstad med, han ble lurt med på keyboard, forteller Rune.
Musikkminnene får fram både smil og latter hos musikkguruen.
Det var også på den tiden Rune og kompisene etablerte Rock Mot Titano, der de spilte konserter på paviljongen på Domusplassen mens trekkspillene durte nede i Kåja, ikke langt unna. Arrangementet gikk flere somre, og de fikk omtale i NRK, Dagbladet og VG. I 1995 dannet så Rune og kompisene bandet med det legendariske navnet Alenemorpro
dusentene.
– Det låt temmelig grotesk, så vi spilte én konsert på Rock Mot Titano sommeren 1995, før vi igjen oppløste oss selv. Opplegget med Rock mot Titano var steikandes moro, og vi spilte trolig sinnsjukt høyt. Og stygt. Men det var mange flinke band med, forteller Letrud.
Kameratgjengen bidro også da Rockeklubben og kommunen arrangerte Ragnarock i Kåja flere somre.
Alenemorprodusentene gjorde comeback i 1997, og har spilt sammen ved forskjellige anledninger, blant annet på legendariske Hulen i Bergen.
Letrud nevner også et annet band han var med i, Leopard Skin Pill-Box Hat.
– Dette var et skikkelig bra Dylan coverband. På grunn av vokalist Bernt Brenna låt det så bra at vi måtte slutte, ellers måtte vi satset på greiene.
Musikkpuben Butler’n på Vinstra var et viktig samlingssted på 90-tallet. Også for Rune Letrud.
– Butler’n var det beste som kunne skje en musikkinteressert Fryavær. Tor Larsen booket enormt mye bra musikk, og som blakk student så fikk jeg og Tor Halvorsen en avtale med sjølveste Larsin om å jobbe som roadier, der vi lempet inn og ut utstyret til bandet, mot gratis inngang på konserten. Det skjedde mer enn én gang at festen etter konserten førte til at lydfolkene mumlet “troooor vi lemper ut i mårra istedenfor”. På den måten fikk vi møte hyggelige musikere og lydfolk med de utroligste historier. Så jeg har sett håndballkamp med Ronnie Le Tekrø, kjørt kjelke innendørs med Stephen Ackles, og hengt i baren med Marius Müller og Pål Reinertsen.
The Rainmakers er ett av Letruds absolutte favoritter. Ved en tilfeldighet ble han kjent med bandets norske turnémanager for noen år siden.
– I ettertid ble jeg og Jo Inge Hjerkinn invitert med ut på tur som merchandise-selgere. Siden den gang har jeg vært med på alle turnéene i større eller mindre grad, og spilt support flere ganger. Vårt neste prosjekt er å filme The Rainmakers på Norwegian Wood i juni. The Rainmakers har blitt gode venner av familien, det utveksles julekort og bandet bor og spiser hos oss når de er i landet. I fjor bodde bassisten Rich og kona Carol hos oss en uke før turnéen, og gitarist Jeff Porter har bodd hos oss hver sommer når han er på turné, forteller Rune.
Tilfeldigheter og et stort kontaktnett har ført til at Rune Letrud arrangerer konserter for norske og utenlandske artister. Hans opplegg med såkalte huskonserter har blitt populære i Bergen. I stedet for å leie dyre lokaler, arrangerer Rune og hans medhjelpere konserter hjemme hos folk, i hagen eller inne i huset.
Da Michael McDermott spilte på Arnemoen Gard for et par uker siden var det i regi av Rune, som i tillegg hadde booket fem andre konserter for McDermott. Og historien om Rune og den amerikanske artisten starter helt tilbake i 1991, forteller han.
– Da fikk jeg to plater til jul. Det var første gang jeg fikk vinylplater til jul, og grunnen var at Tormod Myrvang hadde startet platebutikk på Vinstra, og plutselig var plater tilgjengelig nærmere Frya enn Lillehammer.
Rune fikk Paul Simons “Concert In The Park” av sin mor, og en plate fra en helt ukjent fyr som het Michael McDermott av sin bestemor.
– Det var naturligvis min mor som var utsendt for å kjøpe Paul Simons glitrende album fra ønskelisten. Men så hadde herr Myrvang sett sitt snitt til mer-salg, og anbefalt McDermott. Plata traff meg som ei kanonkule. Her var det en 23 år gammel gutt fra Chicago som sang om ting som opptok en 19 år gammel gutt fra Frya, og det på en måte som medførte gåsehud overalt, forteller en andektig Letrud.
For å gjøre en lang historie kort. Letrud og McDermott fikk etter hvert kontakt, og Rune dristet seg til å invitere mannen til Norge for et par konserter i 2016. Og slik ble det. En utsolgt konsert på Buckleys i Oslo, med Bjørn Lodvar Larsen som oppvarmer, la grunnlaget for både vennskap og senere turne med låtskriver og rockemusiker McDermott. Så vellykket var det at artisten kom tilbake nå i vår, og turnemanager Letrud sydde det hele sammen.
Vi fikk en prat med Rune Letrud før Michael McDermott gikk på scenen på Arnemoen Gard. Vi snakket blant annet om musikkbloggen og konsertene han arrangerer.
– Fordelen, og ulempen, med å lage Dust of Daylight, er den enorme tilgangen på musikk. Det er så mange uoppdagede gullkorn der ute, og jeg rekker ikke høre på alt. Det er selvsagt ulempen. Noe av det beste med dette, foruten dugnaden som produserer konsertene, er alle de gode samtalene med artister som har utrolige historier å dele, samt det å oppleve reaksjonen til publikum etter konserten, sier Rune.
Han trives med dette, og vil fortsette å jobbe innen musikkbransjen.
– En usedvanlig grei og tålmodig kone er alfa og omega for at alt dette skal henge sammen. Så jeg får lov til å leke og tøyse med musikkprosjektene enn så lenge. Og så lenge det er en hobby, så er det gøy å drive med, og enkelt å motivere seg.
