Dette var første gang Milak og hans kolleger i bandet ”Love, Life and Fire”, var i Vesten. De hadde tatt turen i bil fra Bratislava, byen bak Jernteppet i det som den gang het Tsjekkoslovakia, og til lille Vinstra midt i Gudbrandsdalen for å spille til dans på Sødorp Gjestgivergård – som de fleste kaller Giver´n. Til sammen var de åtte i bandet – seks menn og to kvinner.
– Vi hadde prøvespilt for en italiensk agent som ville booke oss til musikkjobber i Vesten. Dette var stort for oss, og vi fikk vite at vi skulle til Skandinavia. Men før vi fikk reise, måtte vi bestå omfattende ideologiske prøver, og vi måtte overbevise den Tsjekkoslovakiske passavdelingen om at vi ville komme tilbake fra ”rottereiret Vesten”, som de kalte det.
Første juni 2018 var Milan tilbake på Vinstra og Giver`n for å minnes den første arbeidsdagen i den ukjente, vestlige verden.
Countryrockbandet Too Far Gone donerte bort elgitar
Kaldt land
For Milak og medmusikerne var Skandinavia ensbetydende med Sverige, og deres entusiasme ble kraftig redusert når de ble kjent med at turen gikk til Norge.
– Vi visste lite om dette kalde og for oss lukkede landet. Fra skoledager husket vi Bjørnstjerne Bjørnson som hjalp Slovaker å bevare sin identitet under brutal ungarsk undertrykkelse. Vi visste at det var kaldt i Norge. Vårt håp var at folket der oppe langt mot nord likte Boney M eller Elvis, sier Milan.
Ut i den frie verden
Veien mot nord gikk i tre små personbiler som også var stappfull med alt av instrumenter og høyttalere. De måtte gjennom en detaljert sjekk ved den Tsjekkoslovakiske grensen, og ferden gjennom Øst-Tyskland var ubehagelig. Overalt på dårlige motorveier fra krigens dager, var det fullt av militære kolonner og sjekkposter. Ved ferjeleiet over til Sverige, måtte alt og alle ut av bilen for å bli gjennomsøkt før de kom ombord på ferjen og kunne legge Jernteppet bak seg.
– Vi, mennesker holdt med makt bak våre grenser, var plutselig på det store, frie havet uten grenser, piggtråd og bunkere. Det var en helt spesiell opplevelse for oss åtte i bandet, minnes Milan i dag.
Ferden gikk raskt gjennom Sverige, og de merket ikke at de hadde passert grensen til Norge før de leste skiltet “Velkommen til Oslo”. Mange trodde de var framme, men den gang ei. Ferden fortsatt videre nordover og mange begynte å klage. De hadde da reist i tre dager og ikke sovet på to netter – de var slitne og trette.
– Ivan, bandets leder i den fremste bilen, kommanderte oss videre nordover. Han visste hvor vi skulle. Vi kjørte, og kjørte …
Byfesten flyttes fra Nedregate til Lomoen
Vin på Domus?
Så, utpå en fredag ettermiddag, svingte de inn på parkeringsplassen ved Domus på Vinstra. Bandets leder spurte seg omkring på tysk, uten å bli forstått. Bandets saksofonist var tørst, sprettet opp buksmansjetten, og fikset fram noen utsmuglede dollar. Han så med slitne, trette øyne på Milan og sa:
«Nei, jeg orker ikke mer. Du, du snakker engelsk, stikk innom butikken og kjøp meg en flaske vin. Rødvin. Jeg trenger noen slurker…»
– Så jeg gikk til butikken som het Domus for å handle vin. Da jeg etter noen minutter resultatløs leting spurte på min skole-engelsk en ekspeditør hvor i huleste vinhyllen var, fikk jeg et uventet svar: «But, but this is Norway…»
Jeg skjønte ingenting. Hun tilkalte sin sjef som ga meg innføring i norsk alkoholpolitikk. Og som trøst, nevnte han at den nærmeste butikken med alkohol ligger på Lillehammer, men de stenger fem og åpner først igjen på mandag. Dette var som sagt fredag ettermiddag.
50 år med hest
Ingen gjester i lokalet
Så fikk Ivan til slutt vite hvor bandet skulle – rett over E6 på Sødorp Gjestgivergård. Der ble de tatt i mot av verten sjøl, Sjur Austerheim.
– På en av murene hang en stor plakat og vi kjente kun ordene juni og showband. Ja, dette måtte være stedet. Etter noen minutter dukket det opp en slank fyr. Ivan begynte med sin tysk, men sjefen stoppet han og svarte på tysk tilbake at vi skulle snakke engelsk. Da ble jeg, som kunne litt engelsk, bedt om å kommunisere med omverden videre. Restauranteieren spanderte en velkomstdrink før vi fikk båret inn og montert vårt utstyr i dansesalen, forteller Milan om ankomsten. Og da var det kun timer til de skulle på scenen.
– Vi var dødstrøtte men adrenalinet pumpet og det hjalp. Det som vi merket oss var, at det var helt lyst ute denne junikvelden og ingen folk å se i gatene. I salen satt et par slitne menn som apatisk drakk sine pils og rullet sigaretter. Det var noe jeg kjente fra min bestefar, ingen lagde rullings i Tsjekkoslovakia på den tida. Vi begynte forsiktig med lette taffel-melodier. Gamlingene satt ubevegelig. Vi spilte i tre kvarter, ingenting skjedde. Kun noen ganger dukket det opp et hode fra kjøkkendøra og kikket på oss. Og vi som var vant med å ha rundt tusen mennesker på parketten i Bratislava!
Dansegulvet kokte
Milan og resten av bandet trodde de var kommet på et helt totalt feil sted med sin musikk og scenestil med discokostymer og det hele, men den gang ei. Rundt klokken ti forlot de gamle ølkarene lokalet, og overfylte biler kom plutselig fra alle kanter på parkeringsplassen - virile ungdommer løp direkte til baren eller ut på dansegulvet.
– Da kjørte vi på alle strenger. Babylon, Mississippi, Tutti frutti. Kvelden gikk fort og det kokte på dansegolvet. Klokken var halv ett og sjefen signaliserte, slutt, slutt. Så tidlig, tenkte vi på scena!
Ute på parkeringsplassen var det fullt kjør. Det var klart at festen skulle fortsette. En høyrøstet fyr kom til meg og inviterte meg og tromissen til å bli med. Han nevnte ordet party, så vi ble med gjengen med en gang.
Girer opp ølproduksjonen
Ble servert hjemmebrent
Bilturen gikk ut av Vinstra og ut på grusveier til et øde hus – der skulle det provianteres mer drikke.
– Vi stå foran et øde hus med en gammel lampe over inngangen. Noen begynte å banke på døren, det ble ropt noen norske ord som vi ikke forsto. Ut kom en bustete mann i slitne bukser med et par flasker med farveløst innhold. Vi kjørte tilbake og stanset i nærheten av huset hvor vi musikere bodde. Alle gikk inn i nabohuset hvor musikken sto på full guffe, og jeg ble spurt om hva jeg ville blande drinken med – jeg ville drikke den bar, sa jeg, da jeg trodde det var vodka de hadde hentet - det var det ikke! Det var et djevelskap. Innvoller brant og tarmene vred seg. Jeg ble skjenket glass på glass og turte ikke si nei …
Dagen derpå våknet Milan opp veldig, veldig dårlig etter å ha blitt kjent med lokal hjemmebrent og lokal festkultur. Om søndag ettermiddag skulle han og bandet på scena igjen for å spille til “Te-dans”.
– Jeg hadde utrolig hodepine, måtte kaste opp, ble svett og kunne nesten ikke se. Jeg satt i i dusjen et par timer med konstante magekramper og følte at jeg ble kvalt. Da kom sjefen i bandet, Ivan, og kommanderte meg ut og opp på scenen. Jeg sjanglet på scenen, svimmel og kvalm til te-dans som jeg aldri hadde hørt om. Min første natt på Vinstra var uforglemmelig, og tross alt, hele oppholdet her var veldig hyggelig. Det er helt spesielt å være tilbake her på Giver`n hvor mitt liv i Vesten startet, men byr du meg på en dram, så blir jeg nok litt reservert!, ler han.