Villreinen i Rondane er under press

Bruk av fjellet har lang tradisjon i Gudbrandsdalen, selv om bruken de siste tiårene har endret seg mye. Turistbedrifter i fjellet, guiding, fotturer, og ei hytte å reise til, alt dette er bra. Men når alt øker, krever det klok forvaltning for å unngå negative konsekvenser.

Halvert leveområde for villrein Blå farge leveområdet til villreinen i Rondane; rød farge Rondane nasjonalpark før utvidelsen; sort farge GPS-data fra villrein 2016  Foto: Illustrasjon

Nyheter

Kompromisser mellom vern og bruk i Rondane er ikke nytt

Bruk og vern har vært utfordringen i Rondane i lang tid. Bak forvaltningsplanen, som ble ferdig i 2009, lå en langvarig prosess som involverte mange interesser. Her var det mye «gi og ta», og kompromisser ble inngått. Reiselivet på Høvringen fikk eksempelvis færre løyper innover fjellet. Til gjengjeld er det brukt betydelige offentlige midler på å tilrettelegge området ved Formokampen.

Det er viktig at resultatene av slike helhetsløsninger blir respektert av alle parter ved behandlingen av enkeltsaker. Hvis ikke blir grunnlaget for hele forvaltningen av området borte, og konflikter oppstår.

Villreinen i Rondane har det ikke bra

Alle planer må revideres med jevne mellomrom. For Rondane er det behov for å se på utviklingen på ny. Vedlagte illustrasjon viser at til tross for 55 år med nasjonalpark og 20 år med regional plan bruker reinen nå bare omlag halvparten av det arealet som i 1962 ble vernet som nasjonalpark.  Formålet med vernet var å bevare villreinen og et intakt høyfjellsøkosystem.

Det dobbelte vernet har ikke forhindret at nord-sør-trekket i Rondane Nord opphørte rundt 2002. Etter dette er det bare registrert tre krysninger forbi Spranget: i 2003, 2006 og en flokk i 2009.

Antall vinterdyr i Rondane nord har variert mellom 2300 dyr på slutten av 1980- tallet til dagens 1425 dyr. Bestandsplanen for området har et mål om 1700 dyr. Årsaken til at tallet er satt så lavt, er at betydelige beiteområder ikke lenger er tilgjengelige grunnet ferdsel og forstyrrelser. At trekket nord-sør har stoppet opp innvirker med andre ord på hvor stor villreinstamme vi kan ha.

Villreinens frykt

I Norge kan man enkelt fortalt dele inn reinen i tre grupper etter villskapen til dyrene. Dette er tamrein (Sjodalen), utsatt tamrein som er forvillet (Ottadalen), og villrein (Rondane). Genetikken gjør at disse tre gruppene reagerer helt ulikt på syn/lukt av mennesker. Tamrein har ingen eller liten frykt, mens villreinen i Rondane reagerer motsatt. Det er ikke unaturlig at den ikke frykter granater, skutere, dynamitt, biler og fly i like stor grad. Disse elementene har aldri «jaktet» villrein, det er det bare vi mennesker som har gjort.

Reinen i Rondane er blant den mest sky reinen i Norge.  Ved syn av mennesker vil villreinen i Rondane trekke unna eller flykte ved en avstand på gjennomsnittlig 320 m, og den løper da 2600 m før den slår seg til ro.  Til sammenligning er avstandene for Ottadalen villreinområde på 90 m, og de løper da gjennomsnittlig 430 m (NVS Rapport 2/2009). Ved lukt i tillegg ville avstandene blitt betydelig lengre. Stadige forstyrrelser fører til at reinen ikke får lagt opp de fettreservene den trenger for en hard vinter. Ved for mange forstyrrelser vil den slutte å bruke området, slik det har skjedd i området Rondvassbu-Spranget- Peer Gynt-Høvringen.

NINA har fulgt utviklingen av ferdselen i Rondane siden 2009. Antallet gående fra Spranget til Rondvassbu økte fra 20 800 i 2010 til 33 900 i 2017 (juni, juli og august). Forskning fra NINA viser at reinens vilje til å krysse en sti reduseres når antallet passeringer kommer opp i 30 pr. dag. På stier med mer enn 220 passeringer pr. dag er det ikke registrert krysninger og barriereeffekten blir total (Villrein og ferdsel NINA rapport 1013).

Fra utredninger til handling

Knapt noe villreinområde har en så omfattende dokumentasjon av hvordan menneskelig ferdsel påvirker villreinens bruk. Vi mener derfor at tida nå er inne for å gå fra utredninger til tiltak.

Hva som skal gjøres ved Spranget, blir nok ikke avklart med det første. Men en kan, slik Sel Fjellstyre har foreslått, begynne å se på tiltak slik at reinen kan benytte områdene(botnene) nord for Spranget igjen. Forslaget er oversendt nasjonalparkforvalterne.

Det bør innføres kurs og sertifiseringsordning for de som skal guide i nasjonalparken. Det er heller ikke rimelig at DNT har særbehandling i forhold til lokale reiselivsbedrifter slik det er i dag, fordi DNTs tilbud utvikler seg stadig mer i retning av ordinær reiselivsvirksomhet.

Det må også bevilges mer penger til oppsyn for å håndtere norske og utenlandske turoperatører som bryter verneforskriften og opptrer uten godkjenning.

Tida er inne for å ta noen valg

Alle ønsker vi en nasjonalpark med et bærekraftig reise- og friluftsliv. Ved god forvaltning unngår vi begrensninger i allemannsretten og sågar ferdselsforbud, slik en har i nasjonalparker nedover i Europa. For oss som bor her vil et ferdselsforbud i deler av Rondane være svært negativt.

Sluttrapporten fra NINAs store forskningsprosjekt advarer mot at det kan skje en ytterligere fragmentering av villreinens leveområder i Rondane. Økningen i ferdsel gir oss store forvaltningsmessige utfordringer.  Hvordan skal vi klare å ta vare på villreinen og samtidig ha et aktivt reiseliv?  I dag sier vi litt som Ole Brum: Ja takk, begge deler, uten å ha gode nok planer for hvordan dette skal skje.  Det krever at vi foretar konkrete prioriteringer og valg.

Dette får ikke kommunene rundt Rondane bestemme alene. Norge er, ved siden av mindre områder i det vestlige Russland, de eneste områdene i Europa med villrein. Norge har et stort ansvar for å ivareta villreinen, også gjennom internasjonale avtaler. Nasjonale myndigheter vil følge med på hvordan områdene forvaltes lokalt.

Begeret begynner å bli fullt. Vi må i langt større grad bort fra bit for bit forvaltning og over på å tenke mer helhet. Det gode kunnskapsgrunnlaget vi har i Rondane vil være en solid grunnmur for å starte/videreføre prosesser som kan ende i tiltak som slår positivt ut for villreinen.

Vi må derfor tørre å prioritere, også lokalt. Å ikke velge er også et valg.....