Ja, Rondane-reinen er under press!

Reinen forstyrres og presses fra flere kanter, den bruker nå bare vel halvparten av det arealet som for to mannsaldre sia blei verna som nasjonalpark.

Trua: Gunnar Tore Stenseng tar til orde for sterkere statlig styring av hvordan villreinstammen forvaltes.  Foto: Tor Larsen/arkiv

Nyheter

Tre kloke selværer – ja, det finnes faktisk noen slike – advarer i et innlegg i lokal- og region-avisene mot det økende presset mot villreinstamma i Rondane på grunn av ulike former for menneskeskapt aktivitet. De viser til at stadig mer ferdsel og «bit-for-bit»-forvaltning innsnevrer villreinens leveområde, noe kartet som følger artikkelen viser.

I sommer har jeg hatt stor glede av å lese om prosessen som førte fram til etableringa av Rondane nasjonalpark ( Årbok for Gudbrandsdalen – 2005) der Normann Heitkøtter var den viktigste pådriveren. Han skriver i DNTs årbok for 1960 bl.a.: Vi må ha veger, og folk skal få sette seg opp hytter, det er vel alle enige om. Vi må bare passe på å reservere enkelte områder før det er for sent.

Mye tyder på at vi nå nærmer oss det punktet da det er for sent for villreinen i Rondane. Økt ferdsel, hyttebygging, mer eller mindre kreative påfunn som kiting, stisykling, ja til og med tilbud om «luksustelt» i randsona av leveområdet til reinen, - små tiltak som i sum presser reinens livsgrunnlag.

Av de mer alvorlige konsekvensene er at nord-sørtrekket i Rondane er opphørt for flere år sia, - her er vegen og trafikken mellom Spranget og Rondvassbu en effektiv barriere.

Villreinen har behov for å kunne trekke for å finne beite, - i en tørkesommer som i år, i en tøff vinter med nedising av beitene. De livsviktige kalvingsplassene blir færre, uro og stress øker.

Resultatet blir ei mindre stamme enn ønskelig, mindre lokal verdiskaping ved jakt, færre som får del i denne unike delen av ei forsvarlig forvaltning. Økosystemet forvitrer.

Når regionplanen for Ronane og Sølnkletten nå skal revideres, er det behov for å gjøre noen valg. Vil vi bevare denne fantastiske ressursen som villreinen er, og som Norge har et mye større ansvar for enn for Elvestuens ulv? Da må det tenkes helhet, vi må tørre å sette i verk tiltak som virker. «Ja takk, begge deler-politikken» går ikke lenger. Noen må sette ned foten, og denne «noen» må trolig være sentrale myndigheter. Det ser ikke ut til at verken lokal- eller regionpolitikere flest har ryggrad nok til å stå imot presset fra alle interessegrupper som vil ha en bit av villreinens leveområde, enten det gjelder utbyggingskåte politikere eller kreative eventselskaper som skal legge til rette for kommersielle aktiviteter i fjellet.