– Jeg vil påstå det, at har du et aktivt friluftsliv, der du bruker naturen rundt deg, vil du få et bedre og lengre liv, sier Olaf når vi ringer for å avtale et intervju.
Og han vet hva han snakker om, den spreke 80-åringen fra Sorperoa på Vinstra. Gjennom et langt liv har han alltid holdt seg i god form, blant annet ved hjelp av friluftslivet. I telefonen forteller han om planene for helga. Han skal ta turen vestover for å gå nærmere to mil i Aurlandsdalen.
Mange tur-mil sammen
Noen dager senere møtes vi over en god kopp morgenkaffe og kona Solveigs ferske kringle. Han skryter uhemmet av kona, eller livsledsageren som han kaller henne.
– Hun har passet på meg i alle disse årene, og vi deler interessen for friluftsliv, sier han.
De to har utallige mil sammen, både i inn- og utland. Men det skal vi komme tilbake til.
Det er nesten ikke til å tro at den brunbarkede, veltrente og blide karen har passert de 80. Han sitter der som et levende bevis på det han sa i telefonen, dette med å holde seg i form.
Hvor starter en så et intervju med en kar vi har hørt så mye om, og som vi husker som en ivrig skitrener for ungdommen i Sorperoa på 70 og 80-tallet. Det naturlige er vel å spørre om oppveksten på det lille gardsbruket Granrud rett under Grindberga.
– Jeg husker barneåra som utrolig gode. Til tross for trange kår under krigen var vi aldri sultne. Maten var stort sett hjemmeavlet på Granrud, og mor strikka ullklær fra egne sauer. Vi vokste opp med mye fysisk aktivitet og mye praktisk lærdom.
Ekornskinn gav lommepenger
Olaf har også en del minner fra krigen. Som da han brakk beinet som seks-åring, og lå noen dager på Lillehammer sykehus.
– Jeg ble sendt hjem med tog sammen med en tropp tyske soldater som skulle til Amundsen, forteller han.
Grindberga var lekeplassen for Olaf og vennene. Vinterstid var ski brukt både som framkomstmiddel og til lek, og han husker godt vinterkvelder i måneskinn på ski på jordet. Kjøring på kjelke nedover Øldalsvegen, langs tømmerrenna oppi Grindberga og etter Skåbuvegen er andre gode minner.
– Sommerstid var det mye å hjelpe til med hjemme, ugrasluking, bærplukking, hesjing, hogge og hente inn ved, og forefallende arbeid. Og så bada vi mye i Gammelstugutjønna. Det gjorde at jeg ble bra til å svømme før jeg begynte på skolen.
Friluftsliv, jakt og fiske ble fort to interesser for Olaf Giverhaug i ungdommen. Med naturen rett utenfor døra, og fiske- og jaktmuligheter i nærheten var det en naturlig utvikling, ifølge Olaf.
– Jeg og en kamerat startet med ekornfeller i tolv- tretten årsalderen. Vi fikk seks kroner skinnet. Jeg kjøpte faktisk min første salongrifle for penger jeg tjente på ekornjakt, forteller Olaf ivrig.
På sjøen
Jaktinteressen har han bevart. Nå er det mår-jakt som gjelder, både rundt hytta på Gålå og oppe i Grindberga.
– Det ble bare en mår i vinter, så jeg er ikke helt fornøyd, smiler han.
Etter sju års folkeskole, tre dager i uka, hadde Olaf lyst til å se seg om i verden. Og bare to uker etter 15-årsdagen, dro han til sjøs.
– Den siste våren på skolen i Ruste var det en vervekampanje for å skaffe sjøfolk. Den norske handelsflåten skulle bygges opp igjen etter krigen. Etter tigging hjemme fikk jeg far og mors underskrift og fikk eget pass to uker etter at jeg fylte 15, forteller Olaf.
Og opplevelsene sto i kø for unggutten fra Sorperoa. Først som dekksgutt, og senere som lettmatros og matros. Den første båten var en tankbåt som gikk i den Persiske Gulf, Karibien og Sør-Amerika.
Etter to år kom han hjem. Men han fant seg ikke helt til rette, rastløs som han var.
– Jeg reiste ut igjen etter fire uker, som matros på MS Oslofjord som gikk mye på cruise. Vi skipet ut fra New York, og turene gikk til alle verdenshjørner. Senere ble det hyre på en gammel stykkgodsbåt, med frakt mellom Nord-Europa og Øst-Afrika og Madagaskar.
Det ble to nye år på sjøen for Olaf, før han mønstret av før jul i 1957.
– Jeg hadde lyst til å feire jul hjemme, og planen var å reise ut igjen. Men passet ble inndratt, og jeg måtte ut i lovpålagt militærtjeneste, sier Olaf, over 60 år etter.
Hogde seg i form
Han rakk tre måneder med tømmerhogging den vinteren, og var som han sier i knallform da han møtte på rekruttskolen.
Det ble etter hvert marinen, og her utdannet Olaf seg som froskemann. Dykking med froskemannsutstyr var forholdsvis nytt den gangen.
– Vi hadde mange sivile oppdrag i tillegg til marinen. Den tida var det fortsatt drivende miner igjen etter krigen og jeg husker spesielt én. Vi fant den på 20 meters dyp og fikk festet detonatorer på den. Litt av en puff og vannsøyle da 400 kilo høyeksplosivt TNT gikk av på 20 meters dyp.
Etter 18 måneder i marinen søkte Olaf på styrmannsskolen, men det ble en nedtur.
– Jeg ble dumpet fordi jeg hadde for dårlig fargesans, forteller han.
Enda en gang ble det sjøen for Olaf, nemlig tre sesonger som matros og dykker for et rederi som drev hvalfangst i Antarktis. Han kjøpte eget froskemannsutstyr, og tok forskjellige oppdrag. Den best betalte jobben tok fem timer, sier han.
– Jeg reparerte en propell på en av hvalbåtene. Jeg fikk 4 000 kroner for fem timers arbeid, en halv årslønn den gangen. Men dette hadde neppe blitt godkjent av dagens arbeidstilsyn, å dykke alene i åpent hav. Jeg måtte svømme det jeg kunne for å følge med i avdrifta. Og et annet problem, kulden i sjøvatnet, det var vanligvis rundt to minus med fare for frossen ventil og stengt lufttilførsel.
I 1962 mønstret han av for godt. Det var på tide med jobb på land, og ikke minst et familieliv sammen med Solveig. Hun var en ung trønder-pia som gjennom en venninne havnet på Vinstra i 1959.
– Jeg fikk jobb på Vinstra Hotell, og senere på Fefor. Vi traff hverandre på utefest i Kåja den sommeren, forteller Solveig.
Kjemien stemte, og de to ble et par. «Og da vart det slik» som Olaf kort oppsummerer et snart 60 års lykkelig ekteskap.
Et langt arbeidsliv strakte seg til 2008. Det inkluderer 24 år på Krogenæs Møbelfabrikk og 21 år ved GR-reiser, senere Peer Gynt Tours. Etter at han begynte å ta ut pensjon som 62-åring, fortsatte han i deltid hos Knut Hjelle i Peer Gynt Tours.
Vidt omkring
– Jeg startet da med vandreturer. Solveig og jeg brukte ofte ferien vår til å gå opp turer, i første omgang i hjemlige trakter. Etter hvert til Svalbard, Kreta og videre turer til Nepal, Inkatrail i Peru, Atlasfjella i Marokko, Pyreneene, Sierra Nevada og i Dolomittene. Senere har det blitt noen turer som frivillig ubetalt turleder med skigruppa i Kvam IL, Tormod Skilag og sist DNT Gudbrandsdalen i 2015.
Olafs skiinteresse må også nevnes. I 1986 var han var ferdig utdannet som forbundstrener i langrenn men den gangen var det ikke noe å leve av. Jobb og familie var viktigere. Men han var aktiv i den lokale langrenns-sporten i mange år, både som trener og utøver.
Orienteringen i midtdalen hadde nok ikke vært den samme uten Olaf Giverhaugs bidrag. Han har stått bak utallige arrangement, blant annet KM i stafett for Oppland og Hedmark i 1980 med 200 lag på startstreken. Han var også blant dem som startet med turorientering i Tormod, i dag en populær fritidssyssel for mange.
Da det høsten 2013 kom ut på høring om et stort fjelluttak i Grindberga, satte Sorperoa Vel i gang en underskriftskampanje for å bevare dette som friluftsområde. Olaf Giverhaug var en som var sterkt imot uttaket. Det kom inn 581 underskrifter for å bevare Grindberga som friluftsområde.
– Aksjonsgruppa som hadde vært en protestgruppe mot fjelluttak gikk over til aktivt arbeid for tilrettelegging av friluftsområdet. På grunn av at ingenting skjedde fra annet hold, dannet vi Sorperoa Friluftsgruppe i januar 2017. Vi har som mål å legge til rette friluftsområdet med turkart, infotavler, merking og skilting, forteller Olaf.
En av Olaf og Solveigs favorittplasser når de bare skal ta en kort tur, er Hånåhoppet. Velkjent gjennom sangen av Pål Kluften. Vi foreslår en tur opp dit, for å bokstavelig talt følge i Olafs friluftsspor. Så noen dager etter vårt første møte tar vi turen forbi barndomshjemmet til Olaf og opp Grindberga.
Skribenten regner seg som i brukbar form, men får fort problemer med å holde følge med de to spreke pensjonistene. Olaf er et levende oppslagsverk når det gjelder Grindberga, og mange historier blir fortalt på inn- og utpust oppover den bratte stien. Og vel framme er han nesten ikke andpusten en gang, den rakkaren.
Det er tid for oppsummering over kaffekoppen på Hånåhoppet.
–Jeg unner alle å få ta del i friluftslivet, og jeg er opptatt av at barn får interesse og kunnskap om naturen. Jeg og Solveig har vært heldige med gode gener, ingen sjukdommer eller alvorlige ulykker. På de 54 åra jeg var i arbeidslivet og et par år i marinen og HV, har jeg vært sjukmeldt bare en uke, da jeg fikk røde hunder som voksen. Og jeg er overbevist om at et aktivt friluftsliv gjennom livet har bidratt til den gode helsen Solveig og jeg har. Dette vil vi gjerne bidra med til at andre også kan oppleve. Det gjelder helse og livskvalitet.