«Rent, rått, rocka og reinspikka døl»

Vi har aldri sett noe lignende som Peer Gynt ved Gålåvatnet anno 2019.

Pål Christian Eggen gjør en Peer Gynt som er ekte, på godt og vondt, og på god solid døladialekt.  Foto: Bjørn Berget

Nyheter

Peer Gynt på Gålå.

Premieren fredag. Fullsatt amfi med 2300 publikummere.

Regi: Marit Moum Aune

Medvirkende: Pål Christian Eggen (Peer Gynt), Ågot Sendstad (Mor Åse og Solveig som gammel), Fridtjov Såheim (Hægstadbonden, Dovregubben, Begriffenfeldt), Charlotte Frogner (Ingrid, Den Grønkledde, sang), Anders Mordal (Aslak Smed, Knappestøper, troll), Tom Styve (Mads Moen, hofftroll, Pennen, Presten), Grete Sofie Borud Nybakken (Solveig), Silas Henriksen (Peer Gynt, Den fremmede passasjer), Sara Khorami (Seterjente, Anitra, Den magre), Tani Mathias Dibasey Hansen (Hofftroll, skopusser, kokken), samt flere lokale skuespillere. 


Vi ble lovet en helt ny forestilling i år, og la det være sagt først som sist; noe lignende Peer Gynt 2019, har vi ikke sett tidligere.

Scenen er forvandla til et kunstig vann lagt helt inn til tribunene, noe som skaper en unik nærhet til publikum.

Men sjølve teateroppsetningen er også ny og unik. Vi har hatt tivoli og folklore. Som regissør ønsker Aune i større grad å speile og bruke naturen. Det har hun klart med god hjelp av Snøhetta sine arkitekter. Scenografien i år er stilfull og enkel, uten store båter, fly, levende dyr og voldsomme kulisser, men den er rå i sitt naturlige element med l naturlig lys og fargespeil på himmelen som tar fra deg pusten, godt hjulpet av forsterkende lyseffekter.

Se bildene fra årets forestilling.

I år er Peer, gjennom Pål Christian Eggens tolkning, en ekte dølagut.

Med slekt fra Espedalen, sitter Eggens dialekt som smurt. Den krydres med noen saftige dølagloser som får latterene fram hos publikum. De andre på scenen er også gode på døl. 

Eggen gjør en ekte og lidenskapelig tolkning, der skiftene hans, fra ung og yr, til en aldrende og tungsindig Peer, er intet annet enn imponerende. Eggen trenger ikke noen app for å framstå gammel. Kroppsholdning, bevegelse og stemmebruk; strekt skuespill av høg klasse.

Vannet er naturlig nok sentralt i denne forestillinga. I første akt kan det bli litt mye vann og plasking, og det er ikke alltid lett å forstå bruken av vann som scenistisk virkemiddel, som i bryllupet på Hægstad. I pausa tenker vi mye på hva Aune egentlig vil med å forlenge Gålåvatnet inn til tribunene.

I andre del av forestillinga blir den nye vannscena brukt på en genial måte. Scenen med skisforliset er mektig.  Foto: Bjørn Berget

 

Så, desto mer tydelig kommer elementet til sin rett i andre del av oppsetninga.

Det er magisk med lyset, der den oppbygde scenen går i ett med Gålåvatnet. Scenene som skipsforliset kommer nært, og Knappestøperen er genialt laget som vannscene.

Peer sitt indre liv blir levendegjort gjennom danseren Silas Henriksen, som er på scenen samtidig med Eggen. I starten er dette rart, og det tar litt tid før uttrykket kommer til sin rett. Solveig, Grete Sofie Borud Nybakken, danser også ut sine følelser i denne nye forestillinga.

Størst og tydeligst blir uttrykket i sluttscenene, da Peer og Solveig møtes igjen som gamle, med paralellspill gjennom danserne Henriksen og Nybakken i forgrunnen.

Det er sterkt.

Charlotte Frogner, Ågot Sendstad, Anders Mordal og Tom Styve gjør alle solide roller. Spennende er det å se to for oss ukjente skuespillere, Sara Khorami og Tani Mathias Dibasey Hansen. Hansen sin sang med en negro spiritual er et lite, vakkert øyeblikk, da han kommer trillende med en Peer som verdensborger inn på scenen.

Korsangen og musikken i år er genial. Det flyter i ett med naturen og med omgivelsene, og lydeffektene er ekte og naturlig plassert. Den tradisjonelle Grieg er borte, her eksperimenteres det og rockes opp, og det gjøres på en god måte.

Årets forestilling er lang, og ettersom været ble kjøligere og mørket ble tydeligere, observerte vi flere som reiste seg og gikk, og mange kikket på klokkene sine. Kanskje kunne noen av sluttscenene med fordel blitt korta ned og fått strammere regi.

Peer anno 2019 er rent og rått, uten unødvendig staffasje og forstyrrende element.

Her møter vi Peer, som ekte døl, nært, sterkt, på godt og vondt.