Regnværsskyene henger lavt i dalføret, det er et kjølig drag i lufta. Omgitt av bratte lier, med utsikt over Kvam og omegn, ligger garden Leine. Her har det vært drevet jordbruk langt tilbake i tid og bygningsmassen reflekterer tidsepokene de ble bygget i.

Søyer og lam har tatt turen ut på sommerbeitet på fjellet, hvor de skal vandre rundt til starten av september, tilbake er bare noen værer og en gjeng kopplam.

Ikke noe nytt fenomen

Merinosau er ikke noe nytt fenomen i familien. Anders D. Fortun driver i dag garden, sammen med samboeren Emilie Eber. Bestemora hadde i sin tid merinosau og drev produksjon flere steder i landet. Foreldrene hans kjøpte Leine i 1963 og drev med sau i seks år. Etter et lengre opphold ble det igjen sauedrift ved garden mot slutten av syttitallet, noe Fortun videreførte.

I 2000 var han på New Zealand, med det mål for øye å starte opp med merino i liene oppover langs Veikledalen. Året etter var produksjonen så smått i gang. I løpet av de siste årene har både produsent og produksjonen vært gjennom endringer.

– Det var for å fornye og gjøre det bærekraftig, og skape et eget produkt. Så har det gått litt opp og ned. Men å satser vi igjen, sier Fortun.

Dyrene avles for ull, men brukes også til kjøttproduksjon. I tillegg brukes skinnet til å sy feller, også det en smått tidkrevende jobb.

300 kilo årlig

I fjor fikk de en «ny giv», med et nytt garn, spunnet hos garnprodusenten Sandnes Garn.

Ulla vaskes på Nortura sitt vaskeanlegg i Bradford i England og spinnes så hos Sandnes Garn. Det finnes ikke i dag et vaskeanlegg her i landet som takler merino i store kvantum, forteller de.

– Det er ikke så mange som driver med merino i større skala her i landet. Dermed må vi dessverre sende ulla ut av landet.

På landsbasis er ikke antallet merinobønder stort, så bedriften tilhører en forholdsvis eksklusiv gruppe. Men på verdensbasis er markedet stort og produsentene mange.

På garden produseres det 300 kilo merinoull årlig, besetningen består av omtrent 140 søyer og en håndfull værer. Det tallet vil neppe endre seg.

– Vi har mulighet til å ha flere sauer, men har ikke kapasitet her. Neste steg nå er kvalitet. Vi har blant annet importert garn fra en brun merinosau fra Frankrike, forteller Fortun.

Strikkere tar kontakt

Med forholdsvis få besetninger å spille på her til lands, er det nødvendig å importere sæd, for å sikre tilførsel av nye gener. Den hentes enten fra Australia eller fra andre europeiske land. Etterspørselen etter en kløfrie ulltypen er stor.

– Prisen på ulla har ikke vært så høy siden Koreakrigen, etterspørselen internasjonalt er stor, forteller Fortun.

Markedet er både nasjonalt og internasjonalt. Ullgarnet selges både fysisk, på markeder, turiststeder og i noen av Husflidens butikker, i tillegg til over nett.

– Vi har blitt kontaktet av flere kvalitetsbevisste strikkere, som har funnet oss på nettet, forteller Eber, mens hun rydder i prøvestrikkede plass inne i gardsutsalget.

– Folk vet hva de vil ha.