Skal jeg spille en sang for deg?
Selma sitter i sofaen ute på verandaen hjemme i baksida på Harpefoss. Ved sida av seg har hun barytonen.
– Ja, så klart vi vil høre deg spille, sier vi, og Selma stemmer i, og klokkeklart, med stor styrke, spiller 11-åringen «Big big world».
Selma Skurdal er ivrig musikant i Harpefoss skolemusikk. Hun er født blind, men desto flinkere er hun til å bruke hørselen. Musikk og lyder er derfor spesielt viktig for henne.
– Selma har alltid fått stimuli gjennom masse lyder. Da hun var lita hadde hun leker med
lyd, for at hun skulle kjenne på behovet for å strekke seg etter noe, bli aktiv og nysgjerrig. Det var slik hun lærte å krabbe også, forteller mamma Gro Nylund.
16 år gamle Sofie har fire sommarjobbar og stiller opp som frivillig på tre lokale arrangement
Andre sanser
Og Selma ble både aktiv og nysgjerrig. Å være med på det hun har lyst til, å teste ut grenser, er viktig for henne. Derfor gikk hun sjølsagt også i tog på 17. mai.
– Det gikk helt fint, det. Pappa var med meg og gikk, og ga beskjeder til meg undervegs. Det eneste er et jeg ble litt sliten av å bære barytonen, den er ganske så tung, smiler hun.
Når en ikke kan se, må en bruke alle andre sanser mer. Og så blir en veldig flink til å huske utenat! Selma lærer alle sangene de spiller i korpset så hun kan dem «på rams».
– Mamma kan noter og lærer meg sangene. Ellers så gjør læreren min på kulturskolen det, eller instruktørene i musikken, forteller Selma.
Ordentlig klatring?
Det er mye jobb, det er det.
– Men jeg må det, så det går greit. Bestefar er forresten veldig musikalsk, så han hjelper meg også masse, for eksempel med å bli flink på rytme, sier hun.
– Men må du ikke øve veldig mye for å lære så mye utenat?
– Nei, jeg øver ikke mye, egentlig. Jeg har andre ting å drive med også, slår hun fast.
For Selma går også på ridning. I tillegg liker hun å gå på ski og kjøre slalåm. Når hun går på langrennsski liker hun å klare seg sjøl. Til og med i nedoverbakkene. En annen stor interesse er klatring.
– Sånn ordentlig klatring? spør vi.
Selma ler.
– Ordentlig klatring, hva er det? Om du mener klatrevegg, så er det det jeg liker godt. Jeg pleier å være på kulturhuset på Sør-Fron, men den veggen er så vanskelig. Det er alt for få knotter!, sier hun bestemt. Knottene på veggen finner hun ofte sjøl, ellers står noen nede på bakken og gir henne et hint om hvor de beste takene er.
Fanger lydene
Når Selma går langrenn tar hun også gjerne nedoverbakkene på egenhånd. Da tar hun alle sansene i bruk, spesielt hører hun ekstra godt etter.
– Jeg kan høre hvor jeg er. Lyden forandrer seg ettersom hvor jeg beveger meg, slik kan jeg kjenne rom og hvordan det er rundt meg. Det er litt vanskelig å forklare, forteller Selma. Om vinteren er det litt vanskeligere å fange opp alle lyder, da lydbilde er mye flatere enn om sommeren.
– Hun er kjempeflink til å orientere seg etter lyd, inne også, sier mamma Gro.
– Vi har på en måte innreda huset litt etter henne, i alle fall så passer vi på å ikke ha for mange hindringer. For ei stund sida kjøpte vi ny sofa, og det kunne Selma høre, forteller hun.
– Ja, da ble lyden i stua helt annerledes, legger Selma til.
Glede og energi
Gjennom flere samlinger og leirer på Beitostølen og på Hurdal, har Selma blitt vant til å tøye grensene. Der er hun i mye aktivitet, og når kano og hundeslede skal prøves, er Selma først i køen. Da vi er på besøk har hun akkurat kommet hjem fra leiren på Hurdal, og er, naturlig nok, skikkelig trøtt. Det ble noen sene venninnekvelder.
– Mange av dem som er på leiren har jeg kjent i mange år. Det er alltid artig å treffe alle igjen, forteller hun.
Selma hopper opp og ned i utesofaen og veiver entusiastisk med armene.
Dette er mye energi det ellers er vanskelig å få utløp for, og er et uttrykk for glede, forklarer mamma.
– Det kan ofte være vanskelig å lære hva slags kroppsspråk som er riktig og sosialt akseptert når en ikke ser hva andre gjør, eller hva andre reagerer på. Og så blir det forståelig nok ikke like tungtveiende at mamma og pappa «maser» om at hun bør sitte rolig, sier hun, og mor og datter smiler lurt til herandre over bordet.
- Selma er modig
Det er i grunnen flott å vise med hele seg at en er glad, da smittes gleden lett videre. Det er nemlig ikke vanskelig å bli glad i Selmas selskap.
– Selma er alltid veldig sprudlende, i tillegg til at hun er ei bestemt dame. Selma er modig, sier hun.
– Mange kan bli usikre på å prøve nye ting, men det er ikke hun redd for. Det ligger en stor stå-på-vilje der, sier mamma.
I år gikk Slema glipp av skolemusikken sin utenlandstur til Kroatia.
– Det har alltid kollidert med leiren på Hurdal. Egentlig burde flytte den musikkturen, mener Selma.
Vakre bilder
Men neste år, sier mamma, kommer leiren på en annen helg, da kan hun være med på begge deler. Det passer henne utmerket. Hun er nemlig veldig glad i å reise, og gleder seg til sommerferie i Italia.
Selma kan også glede seg over å gå på kino og på konsert. Da er det greit å ha med en synstolker.
– Den jeg har med meg forteller og forklarer. Og så spør jeg om jeg lurer på noe. Så lager jeg meg bilder ut i fra det jeg hører av lyder og av det som blir fortalt, forteller hun.
Og vi tenker at bildene hennes, i Selmas verden, må være veldig, veldig vakre.