På de 210 sidene mellom permene får vi presentert artikler med en spennvidde som dekker hele Gudbrandsdalen. Samtidig får vi presentert styre og stell og hvordan stoa og aktiviteten er i alle lokalhistoriske foreninger i hele dalen. Det siste er ingen stor litterær prestasjon, men det gjør sitt til at årboka også er et samlende hjem for dalens lokalhistoriske foreninger.
Ny bok fra Bjørn Loe: Hedrer sin mor og tre historiske garder i Nord-Fron
Årboka for Gudbrandsdalen runder 90 år, men framstår på ingen måte som en «krokryggga 90-åring». Meget oppegående er både boka og Geir Beitrusten som har vært redaktør av boka siden 2014. Redaktøren har i en god mix av skribenter og mer aktive forfattere, skapt et produkt med 21 gode artikler.
Blant disse artiklene finner vi alt i fra krigshistorie, helsehistorikk og en lang, god og grundig artikkel om hvordan draggarnfisket i fiskevanna i Gudbrandsdalen ble utøvet, samt en forunderlig historien om en fordrukken prest i Fron, bare for å nevne noen. Tar en med tidsvitner som via dagbøker forteller om opplevelser fra en reise gjennom Gudbrandsdalen etter Storofsen, så er det gitt en liten pekepinn av både mangfoldet og spennvidden av historiske fortellinger i årets årbok.
Prins Philip på kvalfangfarbesøk - fekk askebeger frå midtdøl
Men, det som virkelig gjør denne utgaven fortjent til å bli sett på som en storebror blant lokalhistoriske bøker i dalen, er at redaktøren presenterer stoff som skaper debatt. Det siktes til Tore Prysers artikkel om Bjørnson familiens tilknytning til NS. Dette er stoff som har ligget noenlunde åpent tilgjengelig, men det var altså en artikkel i en lokalhistorisk årbok som satte saken på dagsorden – med håp om mer åpenhet omkring saken. Lignende saker ligger nok og ulmer i flere bygdemiljø - det bør lokalhistoriske foreninger ta tak i på en grundig måte. Det kan være både sårt og vondt, men også nødvendig. At storebror gikk fremst og brøytet veg, kan gjøre det enklere.