Fordi bare tre timer østover med fly fra Norge, herjer en krig som snart har pågått i to år. Tar vi fly i tre timer videre fra Ukrainia møter vi også et land i full krig. Bombing, sivile angrep, redsel, menneskerettighets brudd og frykt er dessverre hverdagen til så altfor mange mennesker.

Personlig startet jeg nyåret med en skitur i det fine været, uten noen av bekymringene som de krigsherjede landene sitter med hver dag. Jeg startet nyåret uten å bekymre meg for om jeg har nok mat for i morgen, uten å bekymre meg for om jeg har tak over hode, og uten å bekymre meg for hvilke av de neste menneskerettighetene som brytes.

Ved å se min skitur i dette perspektivet, ser jeg hvor heldig jeg er og ikke minst at jeg tar ting for gitt. Det er fort gjort å ta helt hverdagslige ting for gitt, men det å stoppe opp en gang iblant å tenke over hvor heldig en er, er viktig!

Ukrainske og palestinske foreldre har ingen mulighet til å beskytte barna sine mot følelsesløse angrep mot sivilbefolkningen. Et foreldres mareritt. Foreldre som holder så hardt de klarer rundt barna sine, i håp om at det hjelper.

Det knuser hjertet mitt å vite at så mange barn opplever traume, krig, tap og død hver dag.

Krigen er her og nå, men barna vil for alltid rammes av alt de har opplevd. Det vil være med dem resten av livet. Mange av barna kommer til å få varige lidelser livet ut, dette gjør en krig enda mer grusom.

Vi kan se dødstall på hvor mange barn som er drept, noe som er hjerteskjærende, men det vi ikke ser er hvor mange tusen barn som har fått livet sitt ødelagt av traume og frykt som en fatal konsekvens av konfliktene.

Vi føler oss hjelpeløse over hva vi kan bidra med for å få en stopper på disse fæle krigene.

Hva kan vi gjøre her i lille Norge?

Dele innlegg på sosiale medier, donere, snakke, demonstrere og opplyse mennesker, er noe av det en kan gjøre. Her må jeg virkelige skryte av de som bruker stemmen sin for alle de uskyldige menneskene i de krigsherjede landene.

Alle som møter opp i demonstrasjoner og viser at dette ikke er greit, dere er rå folk!

Vi trenger at noen snakker opp for menneskerettighetsbrudd som blir brutt, gang på gang. Vi trenger at folk snakker opp for de som ikke får den medisinske hjelpen de har krav på, på grunn av manglende medisiner og sykehus. Det er så viktig! De som er frivillige, som reiser ned til de krigsherjede landene og prøver etter beste evne og hjelpe sårede og traumatiserte mennesker med og i hvert fall få det bitte litt bedre. Dere gjør en så viktig jobb!

Jeg tror vi alle trenger en påminnelse en gang iblant om hvor heldige vi er. Vi bor i et rikt velferdssamfunn, et i-land, i et land der ytringsfrihet og demokrati er en selvfølge. Bare det at vi kan gå på butikken uten å bekymre oss for om det er tomme butikkhyller, eller at vi kan hente ut medisiner på apoteket uten problem.

Dette er ikke en selvfølge for resten av verden.

Vi kan ikke legge fra oss alt vi holder på med på grunn av de grusomme konfliktene, men det minste vi kan gjøre er å ofre en tanke, bry oss og engasjere oss om hva uskyldige mennesker må gå gjennom hver dag.