Mange problemstillingar er eksakt like som etter flommane for 10 år sidan. Når regnet gir seg og sola tittar fram blir det opplagte behovet for å rydde i lovverk og ansvarsforhold gløymt.

Hurdalsplattforma slår fast at jordvernet skal styrkast, og bli eit overordna hensyn i arealforvalning. Regjeringa har skjerpa mål for omdisponering av matjord, og trekt opp konkrete tiltak for å nå målet om å omdisponere maksimalt 2000 mål årleg innan 2030.

Elles må den urolege situasjonen i verda endre synet på sjølvberging, matsikkerheit og beredskap, tenkjer eg, og håper fleire vil forstå at det går 1000 år for å danne 10 cm matjord.

Ei opplagt utfordring er at det i vakre Gudbrandsdalen nå er så mykje masse på så mange punkt i Gudbrandsdalslaugen og i utløpet til mange sideelver at tusenvis av mål fulldyrka, flott matjord er flomutsett kvart år. I verste fall på tur ut. Flomstore elver har massetransportert bort utruleg mange dekar som nå er tapt for godt.

For å sleppe å prate om same problemstillingar, utfordringar og “alt som skulle vore gjort” etter neste “Hans” er det tid for handling og action.

Lovverket må ryddast. Alle 6-7 departement må bli einige om hierarki og prioritering. Eksempelvis skal ingen vere redd for å bli bøtelagt for å renske elv- og bekkeløp før kriser. Det er handlingsrom i alt lovverk, og det er folkevalgte som vedtek og endrer lover.

Ansvaret er fragmentert både lokalt og nasjonalt. Mange tiltak blir ikkje igangsett fordi det kan påføre andre skade og erstatningsansvar. Eit overordna og nasjonalt ansvar for kunnskapsbasert planlegging av tiltak må på plass. Både Statsforvaltaren og NVE kan gjere det, men det må bestemmast kven!

I si tid vart utruleg mange mil skogsbilvegar planlagt i regi av Fylkesmannen. Forskjellen på det og dette treng ikkje vere så stor.

NVE må uansett få breiare mandat og større rammer.

Det er for store forskjellar i syn når det gjeld masseuttak. Lokalkunnskap og praktisk erfaring blir for lett sett til side. Uttak er lov og blir gjort, men krev ofte reguleringsplanarbeid som blir dyrt og tidkrevjande. Saksbehandling og byråkrati på same vis, da masseuttak skal vurderast etter laks- og innlandsfiskelov, forureinsings- og naturmangfald- og plan- og bygningslov. Forenklingspotensialet er opplagt stort. Like stort er bærekraftspotensialet. Grus og stein frå fleire sideelver kan t.d. brukast til å bygge ferdig E6 gjennom dalen.

Skjønnsmidlar til kommunane og naturskadeerstatning til grunneigarar må kunne brukast til forebygging. Ingen grev vel ned att same dimensjon når stikkrenna har tetna?

Elles blir det eit paradoks at fleire må leige hjølp for å fylle ut og formulere seg slik at ein får rettmessig naturskadeerstatning. Takstfolk må da kunne taksere likt for alle ut frå standard satsar – her som i vanlege forsikringssaker? Handlingsrommet må brukast, slik at tiltaka etter “Hans” blir effektive og skadeforebyggande tiltak med høg samfunnsnytte.

Fjellvatn kan brukast som fordrøyningsbasseng. Største bøygen er ikkje finansieringa, men damklassifisering, krav til konsesjon og utføring.

Vilje til tettare dialog og samordning mellom alle med ansvar for flom og naturskade må til. Eg – og mange med meg - har etterlyst det lenge. Kjem det ikkje nå, ja da veit eg sanneleg ikkje mi arme råd.