Det passer ikke å ta vare på villreinen nå – men om 75 år, da kan vi gjøre det. Grovt sett er dette hovedkonklusjonen en sitter igjen med, etter å ha lest 116 sider med byråkratisk, uforpliktende retorikk.

Så hva er konklusjonen for i dag, da? «Dersom vi må bygge ned villreinareal, så skal det gjøres så skånsomt som mulig».

Vi trenger raske og konkrete tiltak nå, om vi skal berge det som er igjen av norske villreinbestander. Hva som er mål og visjoner for villreinen om 75 år er ganske irrelevant, om vi ikke evner å ta tak i dagens utfordringer.

Ei stortingsmelding skal gi bakgrunnsmateriale for en grundig debatt i Stortinget. Innholdet i denne meldinga er mer tilslørende enn klargjørende. Den gjentar selvfølgeligheter, den unngår de konkrete tiltakene og den har motstridende budskap. «Det kreves en ny politikk for å ta vare på villreinen», sier meldingen.

Det er vel og bra, men så kommer realitetene: ingenting ser ut til å skulle ofres. Arealer skal fortsatt kunne bygges ned, ferdselen skal gå som før (bare på mer villreinvennlig måte) og kommunene skal fortsatt ha myndighet i spørsmål av nasjonal betydning.

Alt skal være business as usual, vi skal bare «ta hensyn til reinen». Det holder ikke.

Det har pågått systematisk forskning på villrein i Norge i mer enn 50 år og villreinens hovedutfordringer er godt kjent. Terje Skogland tok allerede i 1981 i bruk satellitteknologi for å merke villrein i Knutshø villreinområde. Skogland var den første som beskrev villreinens hovedutfordringer i en økologisk kontekst; «Vi har satt villreinen på bås».

Villreinen er en nomadisk art som lever i en konstant dynamikk med topografi og klima, årstider, beiter, bestandsstørrelse, predasjon og miljøendringer. Områder beites ned, forlates og tas i bruk på nytt, i lange eller korte sykluser.

Endret bestandsstørrelse kan gjøre at arealer går ut av bruk eller at nye områder tas i bruk. Et leveområde for villrein må defineres som omrisset av det området som stammen har brukt i et gitt tidsintervall.

I lokale debatter om arealer i villreinfjell, kan en høre utsagn som at «her har ingen sett rein på 20 år!» (Ergo kan området disponeres til andre formål). Slike feilslutninger vitner om mangelfull forståelse av villreinens levesett.

Meldinga slår fast at det er nødvendig med en ny politikk og lister opp fem hovedpunkter som går på arealforvaltning, styring av ferdsel, villreinhelse, bestandsforvaltning og restaurering av villreinområder.

Men den evner ikke å skissere konkrete løsninger på de to viktigste utfordringene; arealforvaltning og ferdsel/forstyrrelse.

Målsettingen er god: «Vi må få en mer restriktiv arealforvaltning», men utover mange uforpliktende «bør» og «oppfordrer», er det vanskelig å se hvordan Stortinget skal kunne omforme dette til «ny politikk». Kommunene blir gitt stadig større frihet i arealforvaltningen og ingenting tyder på at dette skal reverseres.

Regjeringa presiserer flere ganger at villreinfjellet ikke skal bygges ned, dersom det ikke er helt nødvendig. Dette er i tråd med formuleringer som blir mer og mer brukt i norsk miljøpolitikk: Vi skal ikke ødelegge natur, dersom det ikke er nødvendig.

Ja, det skulle bare mangle i 2024, at vi ikke bygger ned natur dersom det ikke er nødvendig. Men disse ordene betyr ingenting uten handling.

Innlandet er Norges «største» villreinfylke og berører 7 ulike villreinområder. Samtidig er Innlandet Norges største hyttefylke, med nesten 90 000 hytter.

Spesielt Rondane er sårbart på grunn av topografi, nedbygging i randsonene og utstrakt ferdsel. For de som kjenner historikken og utviklingen i Rondane er det åpenbart at det trengs sterkere grep i arealforvaltningen enn «bør samordne» og «ta hensyn til», dersom en skal få en endring.

Kommunene må styres med langt hardere hånd og ferdselen må reguleres.

Det er ikke kunnskap som er flaskehalsen for å bedre villreinens levekår, det har vært (og ser ut til å forbli) politisk mot og vilje. Vi er langt på overtid med nødvendige tiltak. Denne stortingsmeldinga svarer ikke på de spørsmål som ropes fra villreinfjellet.