Situasjonen er særlig alvorlig i landbruket, der mange grunneiere har fått omfattende skader på jord- og skogbruksarealer, gards- og skogsbilveger og private bruer. Vanskelige søknadsprosesser og uholdbar lang saksbehandlingstid truer livsgrunnlaget. I en situasjon der økonomien i landbruket allerede er anstrengt, blir frustrasjonen stor.

Det skyldes flere forhold:

• Naturskadeordningen ble endret i 2017. Etter tidligere flommer har berørte grunneiere hatt mulighet for mye lokal bistand. I dagens naturskadeordning legges alt ansvaret på grunneier selv, som må dokumentere skader på sin eiendom i direkte dialog med Landbruksdirektoratet. Regelverket er relativt omfattende og komplisert, og saksbehandlingstida er i tillegg svært lang. Kommunene bidrar med informasjon, veiledning og praktisk bistand så godt det lar seg gjøre med de ressursene vi har tilgjengelig, men det er krevende når regelverket ikke forvaltes lokalt.

• Istandsetting burde vært iverksatt snarest mulig og før en eventuell vårflom, men reparasjonskostnadene vil for mange grunneiere komme opp i flere millioner. Egenandelen er i seg selv høy, og uten å vite sikkert hva naturskadeordningen vil dekke, blir risikoen med å sette i gang med arbeidet uforsvarlig stor for den enkelte. Blir kostnaden for stor sett opp mot bruksverdi, kan naturskadeerstatningen bli redusert eller avslått.

• Flere steder gir det liten mening å sette i stand igjen ødelagte jordbruksarealer og infrastruktur dersom det ikke blir gjort noe med elveløp og sikring av elvekant. Regionale myndigheter (NVE, fylkeskommune og Statsforvalter) uttrykker en klar holdning til at de ønsker minst mulig uttak fra elva. Vannressursloven åpner for å gjenopprette elveløpet til slik det var før siste hendelse, men dette må i realiteten omsøkes. Slike søknader blir nå sendt NVE, men det er uklart hva utfallet av behandlingen blir og hvor raskt søknadene blir behandlet. Etter tidligere flommer har kommunene, i tett og godt samarbeid med NVE, gjennomført omfattende flomsikringstiltak. NVE vil også denne gangen bidra til gjenopprettingstiltak, men gir ikke lenger tilskudd til sikring av jordbruksareal, heller ikke masseuttak fra elv. Dersom grunneier får tillatelse til å ta ut masse fra elva, må vedkommende dermed dekke alle kostnader selv. Det åpnes for at kostnader med masseuttak kan tas med i søknaden om naturskadeerstatning, men det forutsettes da at massen blir brukt til å gjenopprette skade som det gis erstatning for, og at dette blir rimeligere enn å kjøre til masse fra et annet sted. Det vil ikke være situasjonen i alle tilfeller. Naturskadeordninga dekker dessuten ikke flomsikringstiltak som kan sørge for at det ikke oppstår skade ved neste flom. At naturskadeordninga kun dekker gjenoppretting av skade og ikke flomsikring må være en vesentlig mangel i ordninga. Gudbrandsdalstinget ber om at:

• NVEs rammer må økes betydelig og prioriteringskriteriene endres, slik at NVE også får i oppdrag å gjennomføre sikring av jordbruksarealer.

• For å gjøre kommunene bedre i stand til å forebygge fremtidige skader mot ekstremvær, må den kommunale egenandelen/distriktsandelen settes til 5 prosent.

• Egenandelen i naturskadeordningen reduseres, og saksbehandlingstiden kortes vesentlig ned. Naturskadeordninga bør også kunne dekke flomsikringstiltak.

• Regelverket må endres slik at masseuttak fra elv og rydding av vegetasjon i elveløp blir mulig både som strakstiltak og forebyggende tiltak. Statsforvalteren får tilført tilstrekkelige skjønnsmidler til å dekke kommunenes faktiske kostnader. Dette må også gjelde nødvendig standardheving av kommunal infrastruktur for å forebygge fremtidige flomskader, og gjenoppbygging av infrastruktur som normalt finansieres etter selvkostprinsippet.

Gudbrandsdalstinget, 6. oktober 2023.