Så langt er vi enige. Støstad beskriver så utfordringene som er i mange kommuner med negativ folketallsutvikling og med økende ressursknapphet – på både penger og kompetanse – til tjenesteproduksjon. I stedet for å foreslå løsninger på utfordringene hakker Støstad heller på forrige regjering og sier egentlig «la oss bare fortsette som nå»!

Samfunnsforskere deler norske kommuner inni seks sentralitetskategorier. Kategori 1 er mest sentralt beliggende kommuner mens 6 er mest usentralt beliggende. Av Innlandets 46 kommuner er det én kommune i kategori 2, 9 i kategori 3 og hele 36 i kategoriene 4, 5 og 6 som alle har demografiske utfordringer. Folketallsutviklingen i Innlandet har over lang tid vært nedovergående og alderssammensetningen tilsvarende kritisk med en stadig større andel eldre. Innlandet er første norske fylke med flere over 65 år enn under 20 år. Folk til jobbene og kompetansemangel i mange småkommuner er et faktum. Dette er en selvforsterkende utvikling!

Interkommunalt samarbeid er eneste alternativ til større kommuner. Og det er på ingen måte nytt. I region Nord-Gudbrandsdalen hadde vi allerede i 2015 hele 45-70 interkommunale samarbeidsområder. «Dette lar seg ikke styre», sa daværende statssekretær i kommunaldepartementet, Jardar Jensen. Vi kommer nemlig ikke forbi at interkommunale samarbeid der en vertskommune utfører tjenester på vegne av flere samarbeidskommuner, er utfordrende for lokaldemokratiet fordi det fortsatt er kommunepolitikerne i de enkelte kommuner som sitter med ansvaret for tjenestene uten å ha reell styring på disse. Slik lager vi ikke bare A- og B-kommuner men også A- og B-politikere.

Større kommuner må til for å samle kreftene om å løse utfordringer som regional utvikling av bostedsattraktivitet og tjenesteproduksjon. I den grad vi kaller det sentralisering så er det noe som trengs for å få til desentralisering fra de store byene. «Sentralisering» må til for at ungdommen skal finne de urbane kvaliteter og tjenester ikke for langt unna, kombinert med nærhet til natur som de ønsker seg – ellers fortsetter ungdommen å forsvinne til storbyene. Med raskt fallende folketall flyttes tjenester og oppgaver enda lengre unna oss. Vi må snakke om kraftsamling, balanse og grensesnitt, ikke om kommunesammenslåing men hvordan og med hvem.

Det trengs politisk lederskap og tydelighet fra politikere på alle nivåer. Mange ordførere og andre lokalpolitikere, uavhengig av partifarge, som til daglig opplever utfordringene, ser at det trengs kraftsamling – ikke vegring eller partipolitisk spill. Støstads ytring om at «kaoset etter tvangssammenslåinger har skapt konflikter og høye kostnader», det får dagens regjering selv ta ansvar for. Og det vet faktisk de fleste. Det er vårt ansvar som politikere også å snakke om realitetene om de kan være aldri så krevende. Og det på en måte så folk forstår det. Politisk unnfallenhet tjener verken befolkningen eller demokratiet!