Bildene av de premature babyene som lå i kuvøse på Al Shifa-sykehuset i Gaza forteller om krigens galskap og forakt for liv. De er krigens minste og mest sårbare ofre. Blokaden av Gazastripa hindrer livsnødvendige forsyninger av mat og medisiner. Uten tilgang på oksygen, drivstoff og strøm kan ikke barna puste. De kom i skuddlinjen da byen ble bombet. For tidlig fødte barn som overlevde angrepet på sykehuset, ble med nød og neppe fraktet over grensen til Egypt. De er flyktninger i verden.
«Fred på jord» blir aldri en klisje eller en selvfølge, heller ikke denne jula. Ingen har gått uberørt gjennom 2023. Vi bærer alle på vårt. Daglig blir vi i tillegg minnet om krigens grusomheter og utfordringer. Mange, også i landet vårt, er berørt av dette.
En drøy times kjøring fra Gaza, ligger byen Betlehem, kjent fra juleevangeliet som stedet for Jesu fødsel. Bildet av barnet som er svøpt og ligger i en krybbe kan til forveksling minne om et barn i kuvøse. Også Jesusbarnet blir født inn i en urolig verden, og blir flyktning i Egypt allerede i første leveår. Hva forteller dette oss?
Det mest oppsiktsvekkende med julens budskap, er hvor allment og alminnelig det er. I en verden som har mistet troen på seg selv, kommer julen med en gave til oss alle. Den kan synes liten og ubetydelig. Bare ord, og en fortelling om et kjærestepar og en fødsel. Vi får høre om et spedbarn i en krybbe. Men likevel: Juleevangeliet skaper en forskjell. Det gir oss et bilde å feste håpet til. Et bilde som forteller oss at Gud kommer som et menneske blant mennesker. Og at håpet ikke bare er en flyktig følelse, men en troverdig virkelighet som blir til midt i alt som er. Det er noe som skapes og lever; I Betlehem, Jerusalem og på Gaza, i Kyiv, Kabul og Hamar. Det er fortellingen om barnet som vekker foreldrenes omsorg, gjeternes nysgjerrighet og vismennenes ærbødighet. Ja selv dyrene i stallen enser at noe er på gang. Over hele verden forkynnes evangeliet om «fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i». Akkurat dette barnet gir verden håp.
Når verden igjen skal feire jul, trenger vi denne fortellingen om nåde, håp og glede. Når vi samles som mennesker i hjem og i kirke nå i desember. Når vi tenner lysene våre og synger eller lytter til julesangene – er det som et ekko fra den første mørke julenatt i stallen. I vår langt fra perfekte julefeiring der kontrastene kan bli så store og virkeligheten slår imot oss, ligger det også i vår julefeiring en bønn og et håp. Dette er juleevangeliets kjerne.
Vi kan kanskje kjenne oss fattige, hjelpeløse og redde som Josef og Maria, eller som gjeterne på marken. Juleevangeliet er et gledesbudskap nettopp til deg som ikke tror om deg selv at du er så ekstraordinær, som kjenner på verdens utrygghet og er urolig for morgendagen. Jesus, verdens frelser, kommer faktisk som et menneske blant mennesker. Det er i det helt vanlige at det ekstraordinære skjer. Slik kan vi gjenkjenne håpet i verden, men også våge å tro at Gud er nær. Sangen om fred på jorden lever også i dag, i adventstidens forventning, og like inn i julens glede. Gud kommer fra uventet hold, og Gud vil deg vel.
Ole Kristian Bonden, Hamar biskop