Samtidig så drives det en forvaltningsmessig og nødvendig avskytning hvert år for og holde bestanden under 2500 dyr. Dette er det vår forvaltning gjennom siste 50 år har satt som det antall dette villreinområdet kan bære.

Så lenge forvalterne våre forstår at det er simler som føder kalver og regulerer hvor mange dyr vi skal ha i området, da vil villreinstammen i Rondane Sør overleve.

Den må til og med måtte forvaltes gjennom den eneste mekanisme vi har brukt, en styrt, regulert og erfaringsbasert forvaltning.

Enkelte forskere sa for 50 år siden det var umulig å reetablere denne reinstammen fra 100 dyr.

Den kunne være utsatt for innavlsdefekter, i tillegg var denne stammen da også vurdert utsatt for alle menneskene som hadde hytter, veier, setrer og tusenvis av andre husdyr på beitet i dette område.

Tamreinfolket kom umiddelbart med tilbud om og leie alt terreng i RS og benytte dette for inntil 3000 tamrein. Alle rettighetshaveren i Rondane Sør sto samlet og sto i mot alle påstander og utspill.

Kanskje noen av oss hadde lest J.A Friis sin bok og om alle «søndagsforedragene» som denne jeger gjengen holdt for hverandre? I et av disse foredragene på Gunstadseter i 1876 holdt professor i zoologi Halvor Rasch et lite foredrag på setra. Han ga en omfattende beskrivelse av «villreinterrengene» i Norge. En rein faglig innføring om villreinenes utbredelse i Norge. Han delte da landet inn i 6 villreinområder, hvorav alt terreng sør for Rondane ble kalt nr. 6 og «Ringeboterrenget».

Etter mange års erfaring på jakt mellom 1854 og 1876 vurderte han stammen i dette terrenget til 150 dyr og jakta tok ut ca. 15 dyr og trolig 5 ble drept av rovdyr årlig. Han ga også bekrivelse hvor langt sør dette terrenget gikk: Fra «grensende mot Rondane i Nord til Mesnaelvens kilder i sør».

Allerede for ca. 140 år siden fikk vi et brukbart og faglig tall på denne stammens som i 1970 ble dømt til fortapelse.

Dette var for øvrig det viktige tipset jeg fikk da vi begynte søket etter de viktigste kalveplassene for disse 69 dyra som dro sørover. «Mesnaelvens kilder». Vi fant området for kalving enda lenger sør, helt sør på Raufjellet og mot der Birkebeinerløypa i dag krysser dette skogkledde fjellet med de store myrene.

En stor dag var det da vi en dag midt i mai måned fant simle etter simle med små ganske nyfødte klaver på disse små haugene blant myrene med noen gran og bjørketuster på. Seinere besto jobben i å finne hvor disse andre 32 dyra kalvet. Det brukte jeg et par vårer på fra Storfjellet og nedi bjørkeskogen og videre sørover mot Fampen, alle kalvet i bjørkebeltet og mot de små myrene som fantes.

Så kommer ropene og hysteriet tilbake i dag, når denne stammen har vist seg meget sterkt levedyktig, ja er den største i hele Rondane området.

Dette er ikke som mange tror og skriver et langt og smalt snaufjellområde som reinen skal leve på.

Vi har 5-6 store fjelldaler med varierende skog og myrer som skjærer seg gjennom hele området, vi har store bjørkebelter og andre skogområder som reinen bruker helt ned til Hamar, Vang, Ringsaker, Åmot kommuner i sør og på begge sider av snaufjellet i Ringebu, Øyer og Stor- Elvdal kommuner, alt dette bruker denne reinstammen som sitt leveområde.

En reinstamme som bruker våre store myrområder om våren som tidlig beiteområder på grønt som kommer opp i myrkantene og som kjølemagasin om sommeren, for her finnes ingen breer til avkjøling. Reinen vår som i hovedsak benytter bjørkebeltet og skogsmyrer som kalveområder og som i bjørkebelte finner de store mengder med tidlig kraftige beiteurter. Denne stammen som har svært store vinterbeiteområder på store områder med lav om vinteren.

Det er ingen fare at vi må på museum for å se den siste villrein fra Rondane sør.

Den enste vi hittil med sikkerhet vet havnet der var den såkalt «Kongsbukken» til Friis som han skøyt på Vesle Gråhøgda på Årdalstangen den 11. august i 1860. Som mat til Kong Karl XV (Karl 4) som da bodde på Elstad på vei til kroning i Trondheim.

Denne bukken ble utstoppet og sto på Zoologisk museum i Oslo til den gikk i oppløsning.

Vi fikk sporet opp dette at den havnet på lagret, og fikk bragt tilbake geviret til Ringebu og det er fremdeles i Ringebu fjellstyrets oppbevaring. Trolig ett av landets eldste oppbevarte reinsgevir.

Når vi nå har fått en god forståelse og dermed også forvaltningsmessig styring for menneskelig ferdsel i stor grad og annen påvirkning spesielt i sårbare årstider, da har vi nå fått akkurat den størrelse på villreinstammen i Rondane Sør som forvaltningen vil ha.

Dessverre har vi som flere andre villreinområder et uavklart sykdomsforhold som et må være mulig og bruke resurs for å avklare.

Fotråte er en tydelig smittsom sykdom som fører til stor pine og også død blant mange reinstammer i Norge i dag. Dette trenger vi statlig og faglig forskning, penger og prioriteringer til.

Dette ville det være nyttig at våre statlige myndigheter også på fylkesnivå brukte tid på, og sørget for få prioritert.

Viltforvaltningen og naturforvaltningen tar vi oss av sjøl.

Erfaringsmessig basert forvaltning fungerer bra bare alle forstår at det er simler som føder kalver og regulerer bestandens størrelse … akkurat dit vi vil ha den.

Erik S. Winther