«Manns minne» eller «En mannsalder» er tøyelige begrep. Noen hevder en mannsalder er 30 år. I så fall er det over 2 mannsaldre siden kraftverkene i Vinstravassdraget ble satt i drift. Over så lang tidsperiode er det lett å glemme hva tidligere generasjoner måtte ofre av naturressurser.
To avisartikler i Dagningen fra syttitallet kan være er en nyttig påminnelse. (Se artiklene nederst i innlegget).
Her forteller tidsvitne Pål Kantrud og Olav Granslåen om et eventyrlig fiske før reguleringa av Vinstra vassdraget tok til. Fisking var god attåtnæring og sikker bi-inntekt for mange i Skåbu. Flere båtlag var i sving og fire ulike bedrifter i Skåbu tok imot fisk for videreforedling og salg. Råvarene fra fjellet skapte mange arbeidsplasser.
Olav Granslåen forteller om en kjempefangst på 180 kilo med fisk på ett enkelt kast med dragnot. Fangsten sier noe om hvilke potensiale vatna hadde.
Erstatningen var derimot mager. I NRK programmet «Høgt til fjells ligg Skåbu» som journalisten Arvid Møller lagde i 1974 (https://www.youtube.com/watch?v=qgOqhRbTcUQ), forteller da 86 år gamle Amund Iverstugun at han fikk kr. 2,50 i erstatning pr. år for tapt fiske i Olstappen. Med dagens strømpriser rekker erstatninga knapt til 1 kilowatt time. Iver Veslum reiste en del kritiske spørsmål og ble nærmest latterliggjort av utbygger. Ettertiden viste at virkeligheten ble mye verre enn det scenarioet Veslum forsøkte å belyse.
Eksemplene er ikke enestående. Naturressursene ble ofra for landets vekst og velstand. Landet skulle bygges. Politikken var å skaffe brukerne billigst mulig strøm. Energiverket skulle ikke tjene mye penger.
Nå er situasjon snudd på hodet. Kraftselskapene og staten håver inn millioner, mens brukerne sliter med å betale strømregningene sine. Forutsetningene som ga grunnlag for utbygginga, er ikke lengre til stede.
I vannfallrettighetsloven § 1, står det videre at: «Landets vasskraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten.» Denne loven følges definitivt ikke.
Mon tro, - hva ville de gamle fiskerne i Skåbu ha sagt om dagens utvikling? I ei tid med brei politisk oppslutning om å bygge ut mer fornybar energi er et det neppe realistisk å foreslå nedstengning av kraftverkene, reetablering av vassdraget med håp om å få arbeidsplasser og fisket tilbake til fordums tid.
Men desto viktigere er det at Regjeringa nå viser handlekraft og tar tilbake sjølråderetten over vasskrafta. Det virker som vår EU vennlige Statsminister Jonas Gahr-Støre og statsråd Espen Barth-Eide er enige med seg sjøl, men i utakt med folket. Når Gahr-Støre og Barth-Eide vender nesen mot Brussel, vender de samtidig ryggen til distrikts Norge. Hva forfedrene har ofra av naturressurser for landets vekst og velstand vies liten eller ingen oppmerksomhet.
På begynnelsen av forrige århundre hadde vi framsynte politikere og Norge ble industrialisert takket være utnyttelse av vasskrafta. Nå føres en energipolitikk der landet står i fare for å bli avindustrialisert. Kursen må korrigeres.
Det er bra at Norge produserer olje og gass på høygir og hjelper et Europa i krise, men eksporten av elektrisk kraft er forsvinnende liten målt i forhold. Med de problemene høye strømpriser har skapt her hjemme er det grunn til å spørre om det er verdt prisen. Strømmen Norge eksporterer fra vasskraft representerer promiller i forhold til EU sitt totale behov. Argumentet om at Norge skal fungere som grønt batteri for Europa er en illusjon.
Det er ikke proteksjonistisk å verne om de naturgitte fordelene landet har. Norge trenger styrket suverenitet på energiområdet. Avtalene om utenlandskablene som ble inngått under regjeringa Solberg sin tid må reforhandles. Vi må gjerne selge strøm når det er overskudd, men det må skje under nasjonal kontroll.
Vasskraftressursene tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten.
