Det er framleis for mange som legg ned drifta og investeringsvilje er for liten. Det er dei færraste som vil investere i noko dei ikkje ser moglegheit i å tene pengar på. Dette går utover arbeidsplassar distrikta, det er med på å forsterke sentraliseringa og det går utover sjølvforsyninga og beredskapen vår. Det er på høg tid for styresmakter og ansvarlege politikare å finne ut kva norsk jordbruk skal vera, og kva det skal vera til for.

Nyleg var det lagt fram ei melding frå utvalet som har sett på utfordringane med kvoteordningane for mjølk. Arbeidet vart sett i gang i kjølvatnet av jordbruksoppgjeret i fjor. Ein såg behov for å ta ein gjennomgang av dagens mjølkekvotesystem.

Medlemmane har vore leia av Landbruksdepartementet, med representantar frå Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Tine og Q-meieriet. Utvalet har mellom anna vurdert tiltak for å redusere prisnivået på mjølkekvoter, auke andelen eigde kvoter og redusere kvotetak. Etter å ha gått i gjennom rapporten på nesten 100 sider er det ein ting som er slåande. Ordet samfunnsøkonomi går att, gong etter gong. Til samanlikning er orda sjølvforsyning og beredskap knapt nok nemnd.

Norsk jordbruk er avgjerande for lokalt næringsliv

Norsk byråkrati og embetsverk styrer etter lovverk og rammer som Stortinget til ein kvar tid har bestemt. Slik må det vera. Derfor får vi og dokument som blir sjåande slik ut som denne utgreiinga om kvoteordninga for mjølk.

Den politiske retninga har i alt for mange år hatt eit einsidig fokus på kva som er samfunnsøkonomisk mest lønnsamt. Norsk jordbruk er avgjerande for lokalt næringsliv, industriarbeidsplassar i distriktet, matberedskapen og den er bærebjelken for busetjing i heile landet. Vi må ha ein jordbrukspolitikk som tek omsyn til dette. Ikkje kva som nødvendigvis er mest mogleg samfunnøkonomisk lønnsamt på stutt sikt.

Ein bedriftsøkonomisk tankegang, med mest mogleg inntening på stuttast mogleg tid, fungerer dårleg for norsk jordbruk. Å sørgje for tetting av inntektsgap og tilføre nok investeringsmidlar til ombygging av båsfjos til lausdriftfjos er nok vanskeleg å forsvare i ei bedriftsøkonomisk verd. I eit langsiktig perspektiv, der ein trekkjer inn ikkje-målbare faktorar som sjølvforsyning, matberedskap, sysselsetting og busetting i distrikta, er det heilt avgjerande.

Innlandet og norsk fastlandsindustri er avhengig av dyktige gardbrukarar som tener pengar og som ser moglegheiter i å investere i fornying av driftsapparatet basert på eige ressursgrunnlag. Nå må ordførarar og sentrale politikare over heile Innlandet sørgje for å brøle for den viktigaste næringa i vår region. Vi må ha eit skikkeleg «Innlandsbrøl» som bidreg til eit jordbruksoppgjer 2:0 i mai.