I dag krever mange studier ekstreme og urealistiske karakterer. Dette skaper karakterjag og press, og skal en allerede i en alder av 16 år, jage etter de beste karakterene?

Medisinstudiet er et av studiene i Norge som krever veldig høye karakterer. Jeg mener selvsagt at det er viktig at de som kommer inn på medisin har en viss kompetanse, de skal tross alt bli våre framtidige leger. Men er det virkelig en så stor forskjell på en lege med 6,0 i snitt og en lege med 5,5 i snitt?

Det er ingen hemmelighet at vi trenger leger i Norge, sykehus og legekontor er overbelastet i hele Norge, og uten leger vil sykehusene kollapse. Jeg mener jaget etter de beste karakterene og de ekstreme høye poenggrensene, gjør at mange blir for teoretiske. Leger skal selvsagt ha en stor teoretisk kompetanse rundt deres fagfelt, men de skal også håndtere mennesker, noe de ikke kan lære ut ifra å lese i en bok. For å håndtere og forstå mennesker trenger, trenger en faktisk ikke seks i snitt.

Dette er et av mange eksempler på studier der urealistiske poenggrenser har tatt helt over.

En trenger ikke de høyeste karakterene for å forstå og håndtere mennesker.

Det er synd vi ikke har en form for opptaksprøver. En opptaksprøve der eleven ikke bare blir dømt etter hvordan en presterte på skolen de siste tre årene. Store deler av jobben til en lege er å snakke med mennesker, en egenskap som ikke kan læres bort.

I tillegg er det trist at du dømmes etter at du fikk fem i tysk på videregående og ikke seks, for det kan være årsaken til at du ikke kommer inn på ditt drømmestudie. Og er det karakteren din i tysk som vil være relevant for om du har nok kompetanse for å komme inn på medisinstudiet?

Jeg mener ikke at universitet og høyskoler skal bli for slepphendte med kravene, for studenter «yter» sitt beste ved å sikte høyt. Men jeg mener nå at kravene er urealistiske, karakterene er omtrent umulig å oppnå og elever blir mentalt nedbrutt av et stadig økende press.

Det er tross alt ungdom som skal drive Norge i årene framover, og da trenger vi at flest mulig utdanner seg. Det er billigere for staten, vi får flere samfunnsnyttige jobber og ungdommen får jobbe med noe som virkelig engasjerer dem!

Hovedpoenget jeg vil få fram, er at det er så utrolig kjipt at det kan være desimaltall som skiller om du kommer inn på ditt drømmestudiet. Vi kan ikke skylde på studentene, mange av de bruker flere år på å ta opp igjen fag eller jobber ekstremt hardt for å tilfredsstille poenggrensene.

Studenter som er lærevillig, og som vil være en stor ressurs for Norge i årene framover!

Jeg håper at vi i årene framover ser opptaksprøver, realistiske poenggrenser og at norsk ungdom ikke blir utbrent i en alder av 18 år. At desimaltall skal knuse drømmer, er trist.