Oktober 2016: Ingrid Bygjordet Vaterland og Joacim Myhre har slått siste spikeren i veggen og tatt siste malingsstrøket på drømmehuset, på livsprosjektet, som dette var for dem. Alt hadde de gjort sjøl; hvert rom var planlagt til minste detalj. Alt var delt med omverdenen via Instagram, huset var visningshus for BoligPartner.
Nå skulle de endelig få flytte inn på toppen av Toksefeltet på Vinstra.
Ikke rukket å pakke ut
– Vi hadde et svært personlig forhold til det huset. Vi la ned et enormt arbeid, sier paret, som sitter i solveggen på samme tomt, men med hus nummer to under oppføring.
Denne fine vårdagen i mai tar de seg tid til å se tilbake på brannen som rammet dem, kun to måneder etter at de fikk nøkkelen til drømmehuset.
7. januar 2016: De hadde ennå ikke rukket å pakke ut av alle eskene da brannen startet. Ingrid var bortreist, Joacim lå og sov. Klokka var 07.00.
– Jeg våkna av telefonen. Det var forbipasserende som hadde sett at det kom røyk ut i fra garasjen som lå vegg-i-vegg med huset. Hunden og jeg kom oss raskt opp og ut. Der sto tre av naboene og postbudet. Snart kom svigerfar som er brannmann, og innen et kvarter kom resten av brannmannskapet. Det var heftig varsling. Vi fikk høre etter på at det var mange som hadde ringt, forteller Joacim.
Mange tanker
Han forsto raskt at huset ikke kunne reddes. Det gjaldt kun å få ut mest mulig.
– Jeg opplevde det ikke dramatisk. Ingen liv var i fare, sier han.
– Vi fikk ut flere av eiendelene våre, som fortsatt lå i esker, før flammene tok overhånd. Men klart, det var spesielt å se nyhuset bli tatt av brannen. Det var mange tanker, forteller han.
Ingrid fikk en kjøretur hjem med mange følelser. Brannen var slukket og skumma ned da hun nådde Toksefeltet.
– Det lukta spesielt, var svart og møkkete overalt. Alt som var igjen i huset var det bare å ha rett i svartsekker Klærne som jeg akkurat hadde hengt opp, var det nå bare å ha ut og kaste, forteller hun.
– Det var alt arbeidet vi hadde lagt ned som var verst å tenke på. Det var nå min tid i huset virkelig skulle begynne, med innredning og lage et hjem, beskriver hun videre.
Starta på null igjen
Hele Vinstra tenkte på paret; følte med dem som akkurat hadde satt opp drømmehuset. Det har de følt hele vegen, at mange har brydd seg om dem.
– Hva gjør vi? Blir det det samme å sette opp likt hus en gang til?
Spørsmålene var mange.
– Vi ble raskt enige om at dette huset ville vi ikke inn att i. Vi starta på null igjen, sier Joacim.
Og tida har tross alt gått fort også, er de enige om, der de nå kan høre arbeidskarene gjøre den siste finishen. For denne gangen har de latt andre ta seg av bygginga. De orka ikke et nytt byggeprosjekt på egenhånd.
Gjør noe med en
Og bak dem står et helt nytt hus, snart innflyttingsklart.
– Denne gangen har vi valgt hus på ei flate. Vi har tenkt mer praktisk, og får også utnytta tomta bedre. Så har vi forandra på noe, ut i fra erfaringene etter brannen, forteller Ingrid, som er grafisk designer med sans for form og funksjon.
Paret har nå dør rett ut fra soverommet, garasjen bygges for seg sjøl.
– Rominndelinga er den samme, men vi har valgt andre materialer utvendig. Innvendig samme som sist, en blanding av betong og lyst treverk med nordisk preg. Takterassen har vi kutta ut og heller tenkt av vi ønsker oss en lun uteplass. Det blåser mye her, sier de, og skuer ut over hele Vinstra, fra toppen av byggefeltet.
Det gjør noe med en å oppleve en brann slik de gjorde, forteller paret.
– Tid har fått en ny mening. Ting tar tid. Jeg har fått mer tålmodighet, noe jeg ikke hadde før, smiler Ingrid.
Nesten som et vakuum
Joacim kan klare å se tilbake på husbygginga første gang som noe lærerikt.
– Jeg skrev aldri ned timene jeg brukte, men det var mange. Men så hadde vi også mange gode stunder sammen med familien mens vi holdt på, slår han fast.
Nå nærmer tida seg for at paret kan flytte ut av kjelleren til Ingrid sine foreldre - for andre gang på to år. De beskriver tida nesten som et vakuum, der mye har stått på vent.
– Det skal bli fantastisk å flytte inn, sier Ingrid, og viser oss rundt i de lyse og lette rommene.
Veldig hjemme
Det er kjøkken og stue i ett, med vindu fra tak til gulv som slipper vårsola og naturen inn i husets største rom. Her skal det være rom for å skape nye minner.
– På den korte stunda vi rakk å være i det første huset, fikk vi aldri skapt så mange minner. Heldigvis. Det er aldri det vi har måttet bearbeide, enes de om.
– Foruten et veldig bra nachspiel, da, ler de.
For humøret er godt nå. De kan snart slå seg til ro, i et hus de føler er veldig riktig for dem.
– Jeg føler meg veldig hjemme her, sier Ingrid, og stryker langs veggene som snart skal males i lune farger.
– Sist vi flytta inn var det vinter og kaldt. Nå flytter vi inn mot sommeren, på ei lys og fin tid, smiler paret.