Denne gangen trenger han ikke lære seg et nytt språk, men han må lære seg et nytt sted å kjenne og finne sin plass på en ny arbeidsplass. I september starter sognepresten i Ringebu, Gunnar Johannesson, i ny jobb i hjemlandet Island.
– Nylig meddelte du at familien flytter tilbake til Island i løpet av sommeren. Hvorfor akkurat nå?
– Da vi kom hit hadde vi ingen bestemte tanker om varigheten på oppholdet. Jeg starta jo med et vikariat, som så ble mer. Selvfølgelig har det vært dager der vi har savna Island, men det har vært trivelig her. Vi er langt fra familiene våre, og da faren min døde i vinter, ble den avstanden tydeligere. Når det røyner på, tenker en på at en er her, og ikke der.
– Hva tenker du om det å flytte herfra?
– Det er jo typisk, når en endelig «er inne», så reiser vi. Det er litt rart, å bryte opp. Jeg har aldri angra på at jeg tok jobben og kom til Norge og Ringebu. Det var krevende i starten, overgangen var stor, og det var mye jeg ikke hadde tenkt på på forhånd. Men vi har opplevd så mye, og jeg vil si vi står sterkere i dag, som følge av dette. Vi har knytta sterke bånd her, det gjelder jo også barna. Overgangen er nok mest utfordrende for de to yngste.
– Du har fått deg jobb på Island, hva venter deg der?
– Jeg har fått en vikarstilling, så jeg havner i samme situasjon som da jeg kom hit. Nytt sted, ny jobb og nye mennesker å bli kjent med. Jeg liker veldig godt den perioden der alt er nytt og en blir kjent med alt som er nytt. Landsbyen jeg skal jobbe i ligger fire mil utenfor Reykjavik, den er omtrent like stor som Ringebu, så sånn sett blir overgangen ikke så stor.
– Du kom jo flyttende hit uten å kunne norsk, det må ha vært utfordrende?
– Jeg var bekymra for språket, jeg har ikke akkurat noe godt språkøre. Jeg hadde dansk på skolen, men syns det var bortkasta tid. Det gikk seks måneder før jeg følte meg trygg på å snakke norsk. Jeg visste at jeg måtte lære meg det, ikke én gang snakka jeg engelsk.
– Hvordan endte du opp som prest?
– Det var egentlig litt tilfeldig. Min oppdragelse var ikke spesielt prega av tro, men bestefaren min, som var et forbilde, var svært troende. Han lærte meg å be. Når jeg i ungdomsårene begynte å stille spørsmål ved ting, spilte det nok inn. Jeg hadde sansen for historie og filosofi og fikk lyst til å studere teologi, men ikke for å bli prest. Så endra det seg underveis. Når jeg ser tilbake, så tror jeg det var en rød tråd der hele vegen.
– Er det stor forskjell på nordmenn og islendinger når det kommer til tro?
– Det er generelt nokså likt. Island er et sekulært land, med ganske få mennesker og små forskjeller, mens i Norge har jeg inntrykk av at det er større forskjeller fra område til område i graden av religiøsitet. Ringebu er et folkekirkelig område, det er åpent og romslig, og egentlig ganske likt Island. Her spiller kirka en viktig rolle i forbindelse med de større overgangene i livet, som dåp, bryllup og begravelser.
– Er det noe spesielt du kommer til å savne?
– Alt sammen egentlig, utenom én ting; myggen! Den skal det bli godt å bli kvitt.
